Et kjennetegn på emergent church bevegelsen er at usikkerhet er den nye sannheten. Postmodernismen er et hovedtema i litteraturen til denne nye bevegelsen. Flere ledende røster innen emergent church har foreslått at postmodernismen er noe menigheten skulle omfavne og adoptere. Andre er litt mer tilbakeholdne med å omfavne postmodernismen helt og holdent, men de insisterer på at kristne i det minste trenger å snakke den postmoderistiske dialekten hvis de ønsker å nå en postmoderne generasjon. Det sier de, vil kreve en omdefinering av budskapet vi vil bringe til verden, og kreve nye metoder for hvordan budskapet skal formidles. Enkelte innen bevegelsen spør åpent om forkynnelsen har noen legitim rolle i det hele tatt. ”Dialog” er å foretrekke som kommunikasjonsmåte. Som en konsekvens av dette har enkelte emergent church forsamlinger byttet ut predikanten, eller pastoren, med en historieforteller. Andre har byttet ut prekenen med en dialog, hvor ingen har noen ledende rolle, men hvor det er fritt frem og si hva man vil. Av opplagte grunner er det forståelig at et autoritativt ”Så sier Herren”, eller ”Så sier Den Hellige Skrift”, i en slik sammenheng, ikke er særlig velkomment.
Det første som må ofres i en slik sammenheng er selve tanken på at noe skulle være sikkert, fast og uforanderlig. Dette er årsaken til at klippefaste bibelske sannheter som Den Hellige Skrifts guddommelige inspirasjon, en sunn forståelse av det sanne evangeliet, hvor det er bare en vei til frelse, frelsesvisshet, at Jesus er Herre – de lyder ikke godt i ørene til en postmodernist. Den postmoderne dialogen går derfor ut på at budskapet endres. Selve retorikken i emergant church bevegelsen reflekterer jo dette.
En av de ledende røstene innen denne bevegelsen, Brian McLaren (bildet) summerer opp sitt syn på ortodoksi, på denne måten:
"Hvor ironisk at jeg skriver om ortodoksi…. Spør meg om kristendommen (min versjon av den, din, pavens eller hvem som helst), er ortodoks, i betydningen sann, så er mitt ærlige svar: litt…. Jeg må si at vi har noen få ting rett, men mye av det er galt…” (Brian McLaren; A generous Orthodoxy. Zondervan 2004, side 293.
I sin bok kommer det klart frem at McLaren mener at tydelighet og klarhet er av tvilsom verdi. Et tema som går igjen i McLarens bøker er at ”det er en stor fare i ønsket om å ha rett.” (Greg Warner: Brian McLaren: The Story we find ourselves in.) Derfor er nettopp usikkerheten den nye sannheten, i denne bevegelsen. Tvil og skeptisisme er nærmest blitt kanonisert som en form for ydmykhet. Rett og galt er blitt omdefinert som subjektive følelser og personlige perspektiver.
Det er all grunn til å være på vakt mot dette.
9 kommentarer:
Hmm
Hva skjedde her. Sa jeg noe galt, fornærmet jeg deg?
med undring
buster
Kort om bruker av bilder/illustrasjoner på bloggen, som Buster spør om: Mange av bildene har jeg selv eller familiemedlemmer/venner tatt. Andre er hentet fra nettet og er offentlige bilder. Bildet av McLaren er hentet fra hans egen blogg, hvor bildene er lagt ut til offentlig bruk.
Det vanskelige midt opp i alt dette er på den ene siden å fastholde evangeliets sannhet, og samtidig snakke et språk som menneskene av i dag forstår. Det er så lett for oss uten at vi merker det å ikke bare forandre språket, men også budskapet når vi prøver å snakke et forståelig språk for samtidens mennesker.
I den postmoderne verden blir dette på en måte ekstra vanskelig, fordi postmodernismen undergraver selve språket og dets evne til å formidle noe som sannhet. De som ukritisk omfavner modernismen og bruker dens redskap, den vitenskapelige metode, for å bedrive teologi kjørte seg selv inn i liberalteologiens blindspor. Å ukritisk omfavne postmodernismen er neppe heller veien å gå. Samtidig må vi se etter nøkler for å kommunisere evangeliets sannhet til mennesker. Her tror jeg vi er helt avhengig av Guds hjelp og ledelse. Vi vet at Paulus brukte både hedenske forfattere og "alteret til en ukjent gud" som døråpnere for å forkynne evangeliet men det er en hårfin balansegang hvor vi er veldig avhenging av Gud for å ikke tråkke feil. Spørsmålet om emergin har tråkket over grensen i sin iver etter å snakke postmoderismens språk er nok på sin plass.
Takk for innspillet Christianculture, som jeg deler helt og holdent!
Da ser jeg på det som en glede å informere deg om bilder og opphavsrett. For dette kan jeg noe om.
Det er nemlig ikke slik at man kan bruke bilder selv om de er offentlige. Veldig mange av bildene som ligger ute på bloggen din eies av andre. Du må altså ha tillatelse når du bruker noe du ikke har laget selv.
De samme regler gjelder for bilder som for tekst. Jeg kan ikke kopiere dine artikler til mine nettsider eller publikasjoner. Jeg kan sitere deg, men bare i en sammenheng hvor jeg lager et nytt verk.
Når skaden først har skjedd må du fjerne alt du ikke har rett til å bruke, samt tilby erstatning til ulike opphavsmenn. Uaktsomhet som i ditt tilfelle, har ingen fortrinn.
En trøst kan være at ingen noensinne kommer til å ta deg for dette. Du kan velge å fortsette i samme stilen uten å frykte noe som helst. Men det blir ikke riktig allikevel.
Viser forøvrig til www.clara.no.
Det blir spennende å se hva du velger å gjøre.
med respekt
buster
Det var vennlig av deg å informere om dette, men du kan ta det helt med ro. Jeg kjenner disse reglene godt fra min tid i norsk dagspresse, og bildene som publiseres her er innenfor loven.
Bjørn Olav
Takk for en interessant serie. Jeg har ikke vært så orientert om dette tidligere, kanskje fordi mine interesser de siste årene har gått i en litt annen retning enn å følge med på det som er populære trender. Men jeg har noen spørsmål det kan være fint å høre din mening om, enten ved svar nå eller ved at du kommer tilbake til det i en artikkel senere.
1. Anser du Emerging Church bevegelsen som noe vi skal ta helt avstand fra, eller mener du det også er gode anliggender vi kan og bør lære av? Dette gjelder forsåvidt vår holdning til mange ulike retninger og bevegelser.
2. Anser du Emerging Church bevegelsen som en bestemt bevegelse som er i ferd med å få (uheldig) innflytelse i deler av norsk kristenliv, eller består dette mest av amerikanske ledere og forfattere som noen her hjemme leser litt om?
3. Får ordet "postmodernisme" en får stor plass? Dette er et uttrykk som det snakkes og skrives mye om i kristne kretser, helst noe vi ser på som negativt. Men jeg tror ikke vi finner det så ofte brukt ellers i samfunnet. Kjemper vi da mot postmodernisme som et spøkelse ingen andre ser? Spørsmålet er altså hvor nyttig det er å bruke så mye krefter (fra Emerging Church og andre) på et begrep som få andre er opptatt av til daglig.
Takk for interessante spørsmål og innspill, Dagfinn. Jeg tror jeg velger å svare på disse i en egen artikkel, som kommer iløpet av pinsen.
Vil bare presisere at jeg mente å si følgende i den siste setningen i min tidligere kommentar:
"Spørsmålet om deler av emerging har tråkket over grensen i sin iver etter å snakke postmoderismens språk er nok på sin plass."
Jeg synes nok at McLaren beveger seg i et farlig grenseland.
Legg inn en kommentar