Pastor Dagfinn Stærk (Den evangelisk lutherske frikirke), har hatt noen innsiktsfulle kommentarer de siste dagene på denne bloggen. Han har blant annet minnet oss om kampen for sannheten som de første kristne kjempet, og har påpekt at kampen for den tro som en gang for alle er overlevert de hellige, har krevd mange martyrer. Det er viktig at vi ikke glemmer dette. For enkelte har det kostet alt å kjempe for den apostoliske læren. Derfor er det så sørgelig å se så mange som er villige til å gi slipp på det tidligere generasjoners kristne anså så viktig, at de ikke hadde sitt liv kjært, men gav det i kjærlighet til sannheten. For sannheten er udødelig, sa en av anabaptistenes foregangsmenn, Balthasar Hubmaier.
Jeg utfordres til stadighet av Stefanus, kirkens første martyr. Det står om ham at han var ”full av tro og kraft”, Apgj 6,2, og at han ”gjorde store under og tegn blant folket.” Han hørte med blant de første diakoner som velges i den unge kirken. Kravene til disse var at de skulle ha ”godt vitnesbyrd”, fra andre og de skulle være ”fulle av Den Hellige Ånd og visdom.” En slik mann var Stefanus. Og vi må legge til: Han var en mann full av mot, en vilje til å stride for sannheten, uansett hva det kostet og aldri kompromisse mot det Gud hadde sagt.
Denne pinsen skal jeg på lese ”Foxe’s Annals of Martyrs”, som er en samling med historier om kristne martyrer fra år 33 .e.Kr og frem til forfølgelsene på 1400-tallet. Innleggene fra pastor Stærk gav meg inspirasjon til på nytt å lese om disse menneskene som gav sine liv for Jesus. Jeg har også funnet frem en bok med fengselsbrev av den lutherske presten Richard Wurmbrand, som tilbrakte 14 år i kommunistiske fangeleire, som jeg også skal studere nærmere.
Som pastor Stærk helt riktig har påpekt ligner vår tid kanskje mer på den tiden hvor apostlene levde, enn noen annen tid i kirkehistorien. De stod foran mange av de samme utfordringene som oss. Den unge kirken måtte kjempe mot vranglæren. Den hadde ikke bare ytre fiender, men også sterke fiender som lurte innenfra egne rekker. Våre trosbekjennelser kommer som et resultat av disse stridighetene, som var i ferd med å kvele kirkens liv. Heldigvis har vi Hjelperen, Den Hellige Ånd, som er den beste til å ivareta og verne om det sannhetens lys, som kom med Jesus og apostlene. Med Hans hjelp har menn, kvinner og barn vært lysets bærere inn i historiens mørke tider, og også i vår tid har Han mennesker som vil bære dette lyset, inn i det antikristelige mørke vi står overfor. Jeg ber om å få være tro og trofast og standhaftig. Jeg ber om å få være en av de ”som seirer”, som vi kan lese om i sendebrevene til forsamlingene i Lille-Asia, slik det er gjengitt i Åpenbaringsboken.
Jeg utfordres til stadighet av Stefanus, kirkens første martyr. Det står om ham at han var ”full av tro og kraft”, Apgj 6,2, og at han ”gjorde store under og tegn blant folket.” Han hørte med blant de første diakoner som velges i den unge kirken. Kravene til disse var at de skulle ha ”godt vitnesbyrd”, fra andre og de skulle være ”fulle av Den Hellige Ånd og visdom.” En slik mann var Stefanus. Og vi må legge til: Han var en mann full av mot, en vilje til å stride for sannheten, uansett hva det kostet og aldri kompromisse mot det Gud hadde sagt.
Denne pinsen skal jeg på lese ”Foxe’s Annals of Martyrs”, som er en samling med historier om kristne martyrer fra år 33 .e.Kr og frem til forfølgelsene på 1400-tallet. Innleggene fra pastor Stærk gav meg inspirasjon til på nytt å lese om disse menneskene som gav sine liv for Jesus. Jeg har også funnet frem en bok med fengselsbrev av den lutherske presten Richard Wurmbrand, som tilbrakte 14 år i kommunistiske fangeleire, som jeg også skal studere nærmere.
Som pastor Stærk helt riktig har påpekt ligner vår tid kanskje mer på den tiden hvor apostlene levde, enn noen annen tid i kirkehistorien. De stod foran mange av de samme utfordringene som oss. Den unge kirken måtte kjempe mot vranglæren. Den hadde ikke bare ytre fiender, men også sterke fiender som lurte innenfra egne rekker. Våre trosbekjennelser kommer som et resultat av disse stridighetene, som var i ferd med å kvele kirkens liv. Heldigvis har vi Hjelperen, Den Hellige Ånd, som er den beste til å ivareta og verne om det sannhetens lys, som kom med Jesus og apostlene. Med Hans hjelp har menn, kvinner og barn vært lysets bærere inn i historiens mørke tider, og også i vår tid har Han mennesker som vil bære dette lyset, inn i det antikristelige mørke vi står overfor. Jeg ber om å få være tro og trofast og standhaftig. Jeg ber om å få være en av de ”som seirer”, som vi kan lese om i sendebrevene til forsamlingene i Lille-Asia, slik det er gjengitt i Åpenbaringsboken.
1 kommentar:
Fint å høre, Bjørn Olav, at det jeg skrev ble til inspirasjon for deg selv. Selv henter jeg stadig nye impulser fra dine innlegg. Bl.a. gjorde du meg oppmerksom på den nye boken til Peter Halldorf, "Åndens folk". Da jeg forrige helg var i Stockholm, kjøpte jeg boka, og nå ser jeg den også er kommet på norsk.
Jeg har stanset bl.a. ved det Peter Halldorf skriver ut fra Apostelgjerningene 5. Han skriver at Ananias og Saffira forsøkte å lure Ånden, det førte til død. Men apostlene var opptatt av å lyde Ånden, det førte til liv.
Bibelen taler om flere ting som fører til at vi kan få Den Hellige Ånd (bønn, tro og dåp), deriblant altså lydighet. ".. Den Hellige Ånd som Gud gav dem som lyder ham." (Apgj 5,32)
En skal vokte seg for å for raskt utnevne seg selv til martyr, en som ikke blir forstått av flertallet. Men en kristen må alltid være forberedt på martyeriet som en følge av troen.
Når vi leser martyrenes historier, er det lett å identifisere seg med dem og tenke at "så modig vil jeg også være hvis det trengs". Kanskje vi vil være det. Men martyriet i vår kultur i dag går ikke på steiner som treffer kroppen, men på ord som treffer vårt sinn. Når en så vennlig og moderat mann som biskop Ole Christian Kvarme blir fratatt all ære, og blir mobbet i massemedia, skal det mye mot til for å stikke hodet fram og bekjenne det Kirken alltid har bekjent.
Alle kristne står i fare for å kunne ta noe feil. Vi kan se ulikt på en del ting. Men for meg går det et avgjørende skille når man fornekter selve grunnlaget, Guds ords autoritet. Da står vi overfor et grunnleggende valg. Og må Gud hjelpe oss til da å lyde Gud, så ikke vi skal miste Den Hellige Ånd. Jeg er ikke ute etter å fradømme andre å ha Guds Ånd. Men ut fra Guds ord våger jeg ikke å ta sjanser der Guds ord taler klart. Må Gud hjelpe oss alle til å bli stående fast i den striden.
Legg inn en kommentar