Del 1 og del 2, sto skrevet på bloggen 20. og 21. mai.
Jakob Huter var en uredd evangelist blant anabaptistene, tross forfølgelse. Ved sine venners årvåkenhet unngikk han arrestasjon. Ikke engang mishandling av hans venner fikk dem til å røpe hvor Jakob Huter oppholdt seg. I Mähren ble det dannet mange nye anabaptistiske forsamlinger. Med arrestordren hengende over sitt hode hele tiden, og med angivere som kunne dukke opp hvor som helst, fortsatte Jakob Huter å reise rundt for å oppmuntre og hjelpe de nye forsamlingene, samt forkynne Guds ord. Ryktene om lidelsene til blant døperne i Hohenwarth nådde Huter i 1534. Han skrev med det samme til dem, for å trøste dem. I brevet siterer han fra Bergprekenen om huset som er bygget på klippegrunn. Klippegrunnen, skrev han, er Guds ord. Den som bygger på Guds ord skal ikke gå fortapt. Kristus er døren til det evige liv. Han minnet dem også om Apgj 14,22: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler." Gjennom dette oppmuntret han de som satt fanget til å holde ut inntil døden, for at de skulle få livets krone.
Mähren som lenge hadde vært et tilfluktsted for døperne, ble nå plutselig stengt for dem. Det begynte med at kong Ferdinand i 1535 fikk vedtatt at alle frimenighetene skulle innstille og medlemmene landsforvises. Da var det ikke annet å gjøre for døperne som befant seg i Mähren enn hurtigst mulig å slke frihet i de land som ennå hadde åpne landegrenser. Jakob Huter stilte seg i spissen for de landsforviste. En øyenvitne skildring fra den tiden forteller dette om ham: "Jakob Huter tok sine eiendeler på ryggen. Det samme gjorde hans medhjelpere og alle brødre og søstre med deres barn. Så dro de to og to bort med Huter i spissen. De var lik får som fulgte sin hyrde. Nesten alle sine eiendeler forlot de. Ingen steder fikk de lov å slå seg ned. Herren av Lichtenstein hadde et edlere sinn enn de andre. Han ga dem tillatelse til å slå seg ned i sitt land. De trette og utarmede flyktningene lot seg ikke be to ganger. Blant dem var det mange enker, syke, gamle og forkomne barn." Forholdene blant de anabaptistiske flyktningene var så ekstremt dårlige, at Jakob Huter sendte et nødskriv til landshøvdingen Runa von Rundstadt-Lukow, hvor han gripende skildrer nøden blant dem. Han forsøker også å rydde en misforståelse av veien. Det er ikke sant at anabaptistene forbereder seg på krig, slik ryktene ville ha det til. De var flyktninger, som ville leve etter Guds ord og ønsket ikke noe vondt for noe menneske. Vanskelighetene deres består i at deres motstandere ikke vil tro på deres oppriktighet og at de ikke har noe sted å gjøre av seg. Grensene er stengt for dem. Huters brev hjelp ikke i det hele tatt. Tvert imot. Situasjonen ble bare verre. Jakob Huter skulle tas, og forsamlingen forsøkte å hjelpe ham i sikkerhet. Huter overlot ledelsen av den anabaptistiske kommuniteten til Hans Amon og forlot stedet. Da hans forfølgere kom, og ikke fant Huter blant forsamlingens medlemmer, ble de så rasende at de tok med seg en annen i Huters sted. Det var Wilhelm Griesbacher. Han førte de til Brünn og brente ham på bålet kort tid etterpå. Huter dukker opp i Tyrol. Her setter han seg ned for å skrive. I alt finnes det fire brev fra denne perioden fra Huters hånd. I det siste brevet formaner han vennene til å holde ut, selv om "et sverd har gjennomtrengt deres sjel." Med dette sikter han til dommern Patter Mays som kastet sin egen datter ig to søstre i fengsel, fordi disse hadde oppsøkt anabaptistenes møter og blitt omvendt der.
Kort tid etter at dette brevet var blitt sendt, lyktes det myndighetene å oppspore Huter og arrestere ham. Det skjedde på grunn av angiveri. St. Andreaskvelden befant han seg i huset til mor til Hans Mesner. Kona hans var også tilstede. Hun var høygravid. Utsendinger fra dommeren og biskopene grep Huter og slo ham ubarmhjertig ned og førte ham bundet til festningen i Brandsoll. Huters kone ble satt i samme fengsel. Regjeringen i Innsbruck fikk Huter overført dit. På dette tidspunktet led han av en sterk forkjølelse og var helt utmattet av den. Jakob Huter ble ført inn i Innsbruck med en fjær trukket gjennom den svarte hatten hans, mens en knebel var puttet i munnen hans. Med dette ville de hindre ham i å si noe. Meningen var å fremstille ham som en djevel. Han ble ført til forhør uten mulighet til hvile. I fengslet ble han sittende i flere uker. Hele tiden forsøkte de å få ham til å fornekte sin overbevisning. 2. nyttårsdag fikk han smake den grusomme knutepisken. De ville få ham til å angi andre anabaptister, men lykkes ikke med det. De kledde derfor av ham, og satte ham i isvann. Avkjølet puttet de ham så inn i et overhetet rom. De skar store sår i ryggen hans, fylte brennevin i sårene, og tente på. 29. februar 1536 faller dommen. Han dømmes til å brennes på bålet. Så ender også Jakob Huters liv som martyr for sannheten. Men som Hubmaier sa: Sannheten er udødelig. Den lever fortsatt i beste velgående.
Bildene er hentet fra en anabaptistisk brødregård i USA, men kunne godt ha vært en av de mange flyktningegruppene på 1500-tallet. Forfølgelsen av anabaptistene varte i over 200 år. Tegningen er en av mange illustrasjoner som brukes den dag i dag av anabaptistiske grupper, som Bruderhof-bevegelsen. Sistnevnte har jeg hatt god kontakt med siden 1970-tallet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar