Avsondret - i bønn til Herren og til Hans glede

Dagen i dag ble annerledes. Hjerterytmeforstyrrelser og stor kraftløshet gjorde at jeg tilbrakte store deler av dagen ute i hagen. Der ble jeg sittende å tenke på fader Isidor, som jeg skrev om forleden dag, og flere andre som Herren har gitt et spesielt kall til å leve avsondret i bønn. Deres liv er til stor inspirasjon for meg. En av disse var hellige Herman av Alaska. I 1794 ble en gruppe russiske misjonærer sendt ut fra Valamo klostret, og ankom Kodak i Alaska. De neste 40 årene ble et medlem av denne gruppen igjen. Han utholdt sult, kulde og mobbing. I dag er han i hele den ortodokse verden anerkjent som en hellig mann. Han hadde en spesiell kjærlighet for de forfulgte, han tok seg av de syke, og han var en far for de foreldreløse. Som eneboer på øya Spruce, levde han i et helt spesielt nærvær av Gud og engler. Fremdeles snakkes det om fader Herman blant urbefolkningsgrupper i Alaska. Fader Herman ble en gang spurt, om det ikke var ensomt å bo slik dypt inne i skogen som han gjorde. Til dette svarte han: "Nei, jeg er ikke alene. Gud er der, for Han er overalt. Hans engler er her. Er det mulig å være ensom i slikt selskap? Er det ikke bedre å være i deres selskap, enn blant mennesker?" Mot slutten av hans liv, profeterte fader Herman, at det skulle komme en mann som skulle etterfølge ham som eneboer i Alaskas ødemarker. Mannen som skulle bli svaret på denne profetien var Gerasim Schmaltz. I mange år var han ensom vokter av restene etter hellige Hermans bønnested. Gerasim, som var født 28. oktober i 1888, i provinsen Tula i Russland, fikk navnet Michael da han ble døpt. Hans gudfryktige foreldre oppdro ham i følge den ortodokse tradisjonen. 18 år gammel trådte han inn i klostret Hellige Tikhon av Kaluga, som lå ikke så langt fra det berømte Optina-klostret. I 1915 dro han til Amerika som misjonær, og året etter til Alaska. Etter å ha tjent ulike steder, slo han seg ned i den lille landsbyen Afognak. Da den kommunistiske revolusjonen brøt ut i Russland i 1917, hadde fader Gerasim en drøm. Himmelen var mørk og det var frykt overalt. Men midt i dette dystre bildet var det et lys. Og der var Kristus korsfestet. Han var døende. Hans hode var bøyet, og musklene hans skalv på grunn av lidelsen. Da hører fader Gerasim en stemme som sier: Be, for Russland blir korsfestet! Fader Gerasim var knust var drømmen, og gav seg til forbønnens tjeneste. Etter å ha tjent som prest i denne lille landsbyen i 18 år, svarte Gud på en inderlig bønn fader Gerasim hadde bedt i mange år, nemlig om å få komme til Spurce Island. I 25 år utholdt også han sult, kulde og mobbing her. Med stor pietetsfølelse tok han vare på det som var igjen av bygningene hellige Herman hadde reist. Her tilbrakte han dagevis i kontinuerlig bønn. Her feiret hans gudstjenester. Helt frem til 12. oktober 1969, da Herren hentet han hjem til seg. Tenk hvilken trofasthet. Begge disse to tjente Gud på ett sted, i ensomhet. De var lyset som skinte i mørket. Av og til undres jeg hvordan verden ville ha sett ut uten deres forbønn. Sikkert enda verre formoder jeg. Fader Herman og fader Gerasim var til for Gud, og verden. Hvem er vi til for?