En av de fremste talsmennene for de moderne husmenighetene er Frank Viola. På en nettside drevet av anabaptister i Perth i Australia, tar de opp noe av det Viola har skrevet i en av sine mange bøker. Det dreier seg om innvendinger som er viktige også å stille for nordmenn som er interessert i spørsmålene rundt dette som har med husmenighet å gjøre. Derfor bringer jeg dem videre. Dette er også innvendinger jeg selv, og andre har kommet med, i ulike debatter om norske husmenigheter. Viola skriver om det han kaller for syv usunne subkulturer som idag dominerer bevegelsen. Hør bare:
1. Fokus på bibelstudium som karakteriseres av endeløse ufruktbare debatter.
2. Spesielle interessegrupper som er formet rundt en spesiell interesse, enten det er organisk landbruk eller hellig latter.
3. Personlighetskulten - som er dannet rundt et menneske.
4. "Velsign-meg-klubben" - en samling av enkeltindivider.
5. Det sosiale selskap - som er en kirke uten retning, og som ikke utvikler seg ut over det å møtes for fellesskapets skyld.
6. Et fellesskap som er dominert av en negativ ånd mot historiske kirkesamfunn, og som ender med angrep på hverandre
7. Den uskrevne liturgidrevne kirke. Et uutalt krav om en spesiell form for lovprisningsmøter.
Jeg synes innvendingene er så viktige at de bør tas på alvor. Spørsmålene rundt en nytestamentlig menighetspraksis, er så viktige, at Violas innvendinger må føre til en ny debatt om hvordan de nye husmenighetene ser for seg fremtiden. Ellers kan det gå riktig galt denne gangen også.
15 kommentarer:
Bjørn Olav,
Jeg kommenterte denne boken allerede i desember 2005 på bloggen min:
Husmenighetsromantikk
Ellers er det pussig at du omtaler Frank Viola samme dag jeg gjør det samme. Han deltar nemlig på et husmenighetstreff i Tyskland, som jeg orienterer om i min siste post:
Husmenighetstreff i Tyskland
Interessant at vi er inne på det samme samme dag, men jeg kan ikke se at du i din artikkel fra desember 2005 gjør noe forsøk på å kommentere Violas til dels harde, men realistiske kritikk av dagens gryende husmenighetsbevegelse. Nå kan vi ikke akkurat snakke om noen bevegelse av denne karakter i Norge, men likevel. Det eneste du sier i din kommentar fra 2005 at Violas kritikk ikke får noen konsekvenser for deg.
Ellers skulle jeg gjerne blitt med deg til Tyskland, men befinner meg i Romania på samme tiden.
Jeg kan ikke se annet enn jeg forstår de spørsmålene han reiser veldig godt - viktige spørsmål. Jeg er også enig i at vi ikke kan snakke om noen husmenighetsbevegelse i Norge som i mange andre land.
Men vi ser trolig et voldsomt og skjult "frafall" og frustrasjon i i nye og gamle "tradisjonelle". F.eks. hører vi om menigheter med 1000 medlemmer hvor møtebesøket ligger på 100-200.
Vi har Kristen Tjeneste i Stavanger som også er kraftig redusert fra 400 medlemmer - og kanskje ned til halvparten eller mindre? Frustrasjonen er smertelig åpenbar og følbar.
Det har vært mye slik frustrasjon i USA.
Men det som rystes i dag - er det menigheten som rystes?
Kan en toppsyrt juridisk person/stiftelse - forening, virksomhet e.l. være menigheten? Eller er det det menneskeskapte som rystes?
Jeg kan ikke se at disse topstyrte organisjonene - lokale eller translokale - er menigheten eller menigheter i bibelsk forstand 1. Kor. 1,3 Det er trolig mer rett og si enkeltpersoners, eller gruppers, virksomheter?
Jeg sier til mine barn og andre som frustreres og rokkes: "Dette som dere ser skjer er i en rystelse av selve menigheten, som er organisk, og ikke organisitorisk, dette er en rystelse av noe annet - kanskje av tre, høy halm og strå - som brenner opp? "
Ellers så hadde du en interessant blog i dag - "om den hemmelighet som har vært skjult" - det ønsker jeg å forstå mer av - helt inn til roten av min ånd, kropp og sjel.
Jeg lengter etter dyp åpenbaring av dette i hele meg - og jeg roper og ber. Det kan sikkert sier jeg er "fødselssmerter"
Tror du ikke denne rystelsen, Tore, er den rystelsen Hebreerbrevets forfatter profeterer om? "Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det 'enda en gang'. Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå." (Hebr 12,26b-27) Jesus sier jo om sin forsamling: "jeg vil bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18)
Det menneskeskapte vil falle, når himmelens Gud setter rystelsen i gang. Den kan ikke stanses, før den stanses av Gud selv. Det er mye vi har bygget, som står på sandgrunn. Men Kristi menighet kan ikke rokkes, den vil bli stående, den som er fra evighet av.
Jeg tror heller ikke på organisasjoner eller foreninger. Verken toppstyrte eller de uten ledelse. Jeg tror at Kristi forsamling, er Kristi kropp, og at Gud "satte noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere. Noen har fått gaven til å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slags tungetale." (1.Kor 12,28)
Vi lengter begge etter et sant uttrykk for Kristi kropp, det er vår lengsel, vår bønn, vårt håp - og vår smerte. Jeg kjenner meg slik igjen i drømmen om dette, og ser med håp også på de nye husmenighetene som springer opp i dagen her i Norge. Men jeg synes det er vanskelig å samtale med enkelte av deres representanter. Jeg tror Viola er inne på noe vesentlig når han våger å snakke om disse syv usunne subkulturene. Samtalene rundt dette i ulike fora jeg har deltatt i, har låst seg fast, fordi jeg synes flere av disse syv usunne subkulturene gir seg sterkt til kjenne. Det blir skyttergravskrig, i stedet for å kunne ha en dyp respekt for hverandres ulikheter, og lytte til hverandre. Endeløse angrep på mennesker som lever med i historiske kirkesamfunn, men som bærer på drømmen om Guds forsamling, er ikke bare slitsom, men direkte ødeleggende for det Gud vil gjøre i blant oss. Jeg savner en selverkjennelse av de syv usunne trekkene hos enkelte av de som skriver om husmenighet i dag. Og da tenker jeg ikke på deg. En mer sannhetssøkende, ydmyk og flott person enn deg, Tore, skal man lete veldig lenge etter å finne. Du er en av de som bygger broer, og veier i landet, slik det står profetert om i den gamle pakt.
Bjørn Olav,
takk for fine ord. Jeg føler meg mer i behov av forbønn for mitt kalde hjerte - og min evne til å kunne glede seg over andre. Virkelig: Jeg er i gråt, dyp lengsel og smerte over dette.
Det er det jeg har ropt til Herren om i dag. Det å ha opplevd så mye vondt, nedverdigelse og forakt - det har satt dypere spor i meg enn jeg trodde. Nå i stillheten har jeg fått se inn i noe av dette. Og jeg ønsker meg 100% ut av det.
I 15 år - fra 1990 - 2005 var det et budskap som brant i meg: "At dere må elske hverandre" Men jeg var satt utenfor både det verdslige og menigheten. Slik følte jeg det. Jeg var en utstøtt, mislykket - syntes ikke jeg hadde legitimitet til å åpne munnen. I den tiden var det jo stort fokus på suksess.
Jeg trodde nok at jeg ville få en tidlig død? Livet var for vanskelig. Men jeg ba Herren om å få noen nådeår hvor jeg kunne få formidle dette budskapet - først til familien og så utover. De kan se ut som Herren har hørt bønnen?
jeg har nå vært en god uke på et kursted i Danmark - skal hjem 25.mai. Dette er mer et sted som er ganske sterkt preget av New Age tanker. Men jeg har fått god tid på enrom - mens jeg gjennomgår forskjellige behandlinger - og ikke har annet å gjøre enn å be. Og så har jeg andre behandlinger - 2 timer om dagen hvor jeg sitter og får oksygen - da leser jeg Bibelen. Og det har vært utrolig spennende - og da får tankene noe å arbeide med mens jeg er i enrom. Og jeg er overrasket over meg selv - at jeg klarer å konsentrere meg så lenge i bønn - uten musikk - uten kunne å lese - jeg har alltid helst lest og bedt samtidig - eller hørt på kristen musikk. ("Bønnelest")
Jeg har lest fra Romerbrevet mye - om igjen og om igjen - og fra brevet til Filipperne i THE MESSAGE. Hjertet mitt er fødselssmerter ---
I dag leste jeg:
"Cultivate your relationship with God, but don't impose it others. So where does that leave you when you criticize a brother. I'd say say it leaves you looking pretty silly or worse. Eventually we all going to end up kneeling side by side in the place of judgement, facing God. Your critical and condescending ways are not going to improve your position the one bit..... so tend your own knitting. You've got your hands full just taking care of your own life before God."
Dette betyr ikke at vi ikke skal søke sannheten - at vi ikke kan holde frem det vi tror - det vi ser. Noen ville nok oppleve din og min beskrivelse av "bygg på sand etc" som besser-wissen og utidig og vond kritikk.
Men på en blog - bare med ord - kan det være vanskelig å kommunisere
Lykke til. Må Herren være med oss alle - må hans ansikt skinne over oss - og gjøre oss ydmyke, sterke, modige - gi oss seier.
Bjørn Olav,
Det er en stor styrke for husmenighetsbevegelsen at en av dens fremste talsmenn uttaler en så sterk kritikk av sider ved enkelte husmenigeter.
Men vi må skille mellom å kritisere husmenighetsbevegelsen og kritisere sider ved enkelte menigheter. Frank Viola er fortsatt en av de fremste talsmenn for husmenigheter vi har.
Jeg sier også dette i min kommentar av desember 2005:
"Forfatteren Frank Viola har mye kunnskap om husmenighetsbølger i USA i forbindelse med Jesus-bevegelsen og siste bølge på 90-tallet og fram til idag. Tonen i artikkelen er nokså desillusjonert, men erfaringer og advarsler er absolutt noe alle som tenker husmenighet bør ta med seg.
Det finnes like mange fallgruber for husmenigheter som det finnes for tradisjonelle kirker - kanskje flere. Og husmenigheter har i stor utstrekning falt nedi det som er av fallgruber og vist seg å være tildels kortlivede."
Violas kritikk er spesielt interessant fordi det nettopp er han som fremmer den, det er jeg enig i. Jeg er også enig i at det er viktig å skille, som du påpeker i ditt svar, mellom husmenighetsbevegelsen og enkelte husmenigheter. Vi kommer likevel ikke forbi at Viola snakker om en usunn subkultur innen den internasjonale husmenighetsbevegelsen. Ut over dette er det også interessant at han fremhever dette med den negative ånd, hvor man bruker mye tid og energi på å kritisere andre troende, især de som tilhører de historiske kirkesamfunnene.Dette synes jeg har preget mye av det jeg har lest på norske nettsider og blogger. Jeg merker meg også at Viola mener å se usunne tendenser i de endeløse debattene som oppstår i bibelstudiegruppene, og i en kirke uten retning, fordi den eksisterer for det meste for fellesskapets skyld.
Jeg tror dagens husmenigheter har mye å lære av anabaptistene. De representerer den tredje veien i forhold til Romerkirken/Protestantismen. De var radikale, men fulgte også det bibelske mønsteret med hensyn til at Gud har satt i sin forsamling ulike tjenestegaver.
Tore:
Det var sterkt å lese Message oversettelsen. Noen og enhver av oss har noe å lære av det som stod der, meg selv inklusive.Godt å høre at du opplever behandlingen i Danmark gir styrke til nye hverdager. Likte veldig godt uttrykket ditt "bønnelest". Det skal jeg ta med meg videre. Jeg kommer til å "bønnelese" sitatet fra Message i dagene fremover, og tar det med meg til Lillehammer sykehus hvor jeg skal tilbringe natten på nevrologisk avdeling natt til 16.mai. Ikke akkurat et sted jeg kan tenke meg å tilbringe en natt, men slik er det.
Personlig?
Jeg har vært litt redd zt jeg utleverte meg selv litt for mye - men når jeg leser Bibelen - inklusive Paulus - slår det meg igjen og igjen hvor personlig han er. Han er ikke noen fraværende teoretisk teolog - men er høyst og smertelig nærværende.
Bibelen er også veldig ærlig med menneskelig skrøpelighet. Jeg tror vi har en tendens til å feie problemer under teppet. Jeg fant at jeg selv hadde store problemer med å skrive om at Kristen Tjeneste i Stavanger også gjennomgikk store problemer. Instinktivt sitter det i meg: "Slike negative ting snakker en ikke om". Også avisene synes å ha bedrevet selvsensur? Det vil også være nesten umulig å få folk til å snakke. Da Anne Sira Kvia skrev hovedoppgave om denne menigheten for noen år siden - møtte hun et lukket fryktsomt miljø som ikke ville snakke - somen frimurerlosje eller noe. Jeg mener at åpenhet- innsyn - og ærlighet må være et av våre fremste kjennetegn. En skam viss det ikke er det! Eller har vi noe å skjule?
Det er noe med vår kristne kultur som søker å gi det vi gjør en aura av suksess - kan dette være pga av det er en organisasjonskultur - og ikke en Menighetskultur? Det er knyttet prestisje til det å f.eks. være pastor?
Pastor Ray McCauly antydet vel at vi suksess-stress fremelsket, skapte overfladiskhet, løgn og bedrag? Han forsøkte å ta et oppgjør med denne kulturen i et intervju i KS. Ray er pastor for en av verdens største trosmenighetet.
En må heller ikke tolke det jeg skrev at en må være overbærende med alt. Mine foreldre opplevde det f.eks. som en enorm kritikk da jeg lot meg døpe som 20 åring. De følte jeg forkastet og tråkket på det de og Gud hadde gjort for meg - for dem var det et slag insiktet - en fornektelse av det de sto før.
Da vi begynte utenfor-systemet-menighet i 1971 ble det oppfattet som en total kritikk av det bestående på den tid - vi behøvde ikke si et negativt ord - selv det å gjøre "det forbudte" å samles utenfor den organiserte pinsemenighet hvor det allerede var en - det var en "majestetsforbrytelse".
"All" fremgang opp gjennom tidene har brutt med det alminnelig godtatte. Hans Nielsen Hauge f.eks. - brøt loven direkte. Professor Jørgen Johansen har skrevet boken: "Den nødvendiga olydnaden" - og viser hvor forskjellig slags sivil ulydighet har løftet verden til nye og viktige erkjennelser.
Når jeg ivrer for alternative uttrykk -så er det for kjærlighetens skyld - vi må bare finne modeller som ikke hindrer en praktisk og reell kjærlighet å være i fokus.
Eller for å ta en parallell: Var det ikke språkforskeren som sa at all språklig utvikling begynner som en feil?
Enten en skrivefeil eller uttalefeil.
Jeg synes jeg kjenner trekken i nakken når jeg hører uttrykket "negativ ånd". Det minner til forveksling om "kritisk ånd", som jeg fra min egen kirkebakgrunn har opplevd som universalvidundermedisinen mot all ubehagelig etterprøving av vedtatte sannheter og (særlig) autoriteter.
Uttrykket innebærer en åndeliggjøring av konflikter og roller som virker sterkt kneblende for den som blir rammet.
Et uttrykk som "negativ ånd" er neppe noe et miljø eller person vil bruke for å beskrive seg selv. Det er heller slik deres posisjon blir forklart av andre, og kanskje særlig av dem som opplever å være gjenstand for kritikken.
Så spørsmålet blir: Hvem er egentlig i posisjon til å skille mellom legitim, saklig og nødvendig kritikk på den ene siden - og en "negativ ånd" på den andre? Det kan ikke være en dommerposisjon som utelukkende er forbeholdt den som kritiseres.
Ville det ikke vært nærliggende for embedskirken å hevde at Hans Nielsen Hauge representerte en negativ ånd?
I tilfellet desillusjonerte husmenighetister vil det kanskje være nødvendig - for deres egen del - å fremme en kritikk som kan oppleves nokså brutal for dem som ikke har det samme behovet.
Ivar:
Det interessante er at det er Frank Viola, en av de fremste talsmennene for husmenighetsbevegelsen internasjonalt, som påpeker det han mener er usunne subkulturer innen bevegelsen. En av disse ankepunktene, er den stadige kritikken som reises mot de historiske kirkesamfunnene. Det kan selvsagt være betimelig, og berettiget å rette kritiske spørsmål vedrørende de historiske kirkesamfunnene. Men det man ser i enkelte sammenhenger innen husmenighetsbevegelsen, er at man til stadighet angriper det Karlsen kaller "foretakskirken". Are Karlsen har mangt og mye å fare med, og rett i flere av sine analyser, men de oppleves skarpe og fordømmende enkelte ganger, og unødvendig sårende. Mitt poeng er at det er så mye interessant, viktig, spennende innenfor husmenighetsbevegelsen at man hadde stått seg på å snakke om dette, fremfor å bedrive all denne negative omtalen av andre.
Hei, Bjørn Olav
Ja, jeg ser helt klart at man kan kritisere kritikken og diskutere retorikken.
Men må man påføre dette den åndelige tilleggsdimensjonen som etter min oppfatning ligger i et uttrykk som "negativ ånd"?
Da er det jo ikke noe igjen å diskutere. Hva ER en "negativ ånd", forresten? Hva er forskjellen i denne sammenhengen på "ånd" og "holdning"?
Ivar
Bjørn,
Du har misforstått dersom du tror Frank Viola kritiserer kritikken av de historiske kirkesamfunnene rent generelt. Det Viola tar opp, er innholdet i husmenighetenes samlinger, der de i enkelte tilfeller i stor grad preges av kritikk av de tradisjonelle sammenhenger de kristne har forlatt.
Jeg kan nok si at vår husmenighet ikke rammes av denne kritikken fra Violas side. Våre samlinger er dominert av narkomane og deres behov. De har ikke noe forhold til de historiske kirkesamfunnene, og denne type temaer er helt uaktuelt for oss å bruke tid på.
Et kritisk blikk på de historiske kirkesamfunnene og tradisjonelle menigheter er absolutt nødvendig. Akkurat som det er nødvendig i forhold til husmenigheter, slik Viola gjør. Og til det er for eksempel blogger på internett et egnet forum.
Ivar,
Du utviser et usedvanlig klarsyn i dine to siste kommentarer. Din prinsipielle tenkning rundt det åndelige maktspråket hadde svært mange hatt godt av å ta del i.
Jeg er så vant til å høre slike formuleringer som negativ ånd, kritisk ånd, etc., at de går meg hus forbi. De åndelige hierarkiene er desverre full av denne type maktspråk. Og mange lar seg undertrykke.
Et viktig prinsipp i et bibelsk menighetsliv er retten og muligheten til å prøve. Et hierarkisk lederskap vil pr. definisjon undertrykke denne retten. Og det å utøve den innebærer store kostnader for den som forsøker.
Legg inn en kommentar