Gjennom dødsskyggens dal

"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dag, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg..." (Salme 23,4) Disse ordene kom til meg da jeg kom hjem i dag etter å ha vært hos legen min. Dagen har vært tøff. Resultatene etter de nevrologiske undersøkelsene som ble gjort ved Lillehammer sykehus 16.mai, ble ikke slik jeg hadde håpet. Prøvene er ikke entydige, men man kan likevel ikke utelukke det som jeg hadde håpet vi kunne se bort fra. Dermed må jeg fortsatt leve i uvisshet. Og natten i natt fortalte meg at antydningene legene har gitt, absolutt kan være riktige. Det ble ingen god natt. Først i morgentimene kom søvnen som en god venn. Utsiktene til at jeg kan reise til Romania mandag er dermed små. Jeg takker for forbønn i denne situasjonen.

I likhet med mennesker i alle generasjoner, og i alle slags sammenhenger, så har Salme 23 fulgt meg siden jeg ble en kristen. Ingen salme har gitt meg en slik trøst som den. I den første menigheten hvor jeg var pastor holdt jeg en serie bibeltimer over den, og gikk igjennom den vers for vers. Når du leser den vil du sikkert legge merke til at det fjerde verset i Salme 23 uttrykker et vendepunkt i salmens innhold. De personlige pronomener "jeg" og "du" blir nå en del av konversasjonen. Det er nå de mest intime og følelesepregede ord tas i bruk. En fårehyrde i Israels land måtte være forberedt på det meste. Når profeten Samuel ble sendt av Gud for å salve David til konge over Israel, leser vi at han ikke var sammen med brødrene sine hjemme på gården. Han var oppe i åsene og passet sin fars fåreflokk. Det er dermed med førstehånds erfaring David skriver Salme 23. Enhver fare som var forbundet med å krysse elver i flom, enhver fare i forbindelse med snøskred, steinras. giftige planter, plyndring fra rovdyr som overfalt flokkene, eller de forferdelige sludd- og haglstormene som inntraff iblant, var velkjente ting for David.

Sauene fant sitt sommerbeite i fjellene i Israel. Dit ledet hyrdene dem. Hvert fjell har sine daler. Fjellsiden kan være arret og foldet i dype kløfter og skjæringer. Den beste ruten opp til toppen er alltid å følge bunnen av en slik dal. Denne vandringen kan være tøff, utfordrende, vanskelig. Men den bærer oppover. Dette er også sant for vårt kristenlivs vedkommende: En når ikke opp på høyere grunn uten å gå, eller nærmest klatre oppover de skrånende fjelldalene. Jeg tenkte på dette da min sønn og jeg reiste meg tog gjennom Sveits og Østerrike i fjor sommer, og jeg har tenkt på det når vi har vandret i fjellandskapet i Israel, eller i Rondane. Det er noe som må passeres, hvis man skal komme høyere opp. Med Guds veier er det slik at de fører oppover via disse skjæringene, disse dalene i livet vårt. Den mest beroligende og styrkende erfaring vi kan gjøre oss med Gud, er å oppdage at det også i de mørkene dalene finnes kilder til styrke og mot til fortsatt vandring med Gud. Jeg ber om å få oppdage de kildene akkurat nå. Det vil ta litt tid å fordøye inntrykkene fra denne dagen. Jeg legger vekt på ordene fra dette verset: "For DU er MED MEG." Med meg i enhver situasjon, i ethvert mørke, i enhver skuffelse og ethvert hvorfor.

Bildet er tatt av en for oss ukjent person knyttet til den amerikanske kolonien i Jerusalem, en gang på 1800-tallet.