Balthasar Hubmaier hadde etter hvert skaffet seg fiender, særlig blant enkelte av de romersk-katolske prestene, og biskopene, hos Zwingli og hos adelen. Han ble anmeldt og kalt inn for retten. Rådet i Waldshut tok saken opp, men nektet å etterkomme innkallelsen. Innbyggerne i Waldshut sluttet opp om presten sin, og mente at han forkynte Guds ord. Om rådet utleverte Hubmaier, ville det føre til opptøyer i Waldshut.
Biskopen i Konstanz forlagte at Hubmaier skulle møte for ham, men Hubmaier svarte nei. Situasjonen ble etter hvert så presset at Riksdagen i Østerrike truet med å sende en hær til Waldshut for å tvinge sin vilje igjennom, og dermed også straffe byen. Hubmaier fant det derfor klokest å forlate byen, og dro til Schaffhausen. Det sier noe om Hubmaiers innflytelse, at en stor andel av byens innbyggere fulgte ham som æresvakt til grensen. Riksdagen i Østerrike gav seg ikke. Hubmaier foreslo en ny disputas. Om det i denne disputasen kunne bevises at han hadde tatt feil, var han villig til å ta sin straff, men om det ikke kunne bevises, krevde han samtidig å få retten til å forkynne Guds ord. Sagt med Hubmaiers egne ord:
”Den guddommelige sannhet er udødelig. Selv om den en tid blir bundet, hudstrøket, tornekronet, korsfestet og begravd, vil den likevel til slutt stå seirende på den tredje dag og regjere triumferende i alle evigheter.”
Keiseren var slett ikke fornøyd med Hubmaiers svar og besluttet å sende 12.000 soldater for å ta Waldshut med makt. Rådet i Waldshut henvender seg til ”alle troende kristne” og ba om hjelp. Zürich bestemmer seg da for å sende en liten hær til Waldshut, Basel og Schaffhausen lover også hjelp, og keiseren beslutter å utsette angrepet.
I mellomtiden skriver han en bok hvor han råder folk til å vente med å la sine barn døpe. I følge Hubmaier burde de først komme til troen på Jesus, og så selv be om å bli døpt. Han sier at ”tiden er inne da jeg skal forkynne offentlig på hustakene det jeg hittil har holdt tilbake i mitt indre.”
Frimenighet dannes
Våren 1525 får så Hubmaier besøk av en tidligere romersk-katolsk prest ved navn Wilhelm Reublin. Han var blitt gjendøpt, og hadde sluttet seg til døperne. Hubmaier hadde enda ikke gått til dette skrittet, men etter samtaler med Reublin lot han seg døpe av denne sammen med mer enn 100 medlemmer av sin menighet. Det brøt nå ut en stor dåpsvekkelse og Hubmaier døpte selv mer enn 300. Følgende av dette var at det nå ble dannet en fri menighet. Balthasar Hubmaier hadde også nød for områdene omkring, og holdt nå store møter i St. Gallen, hvor store menneskemengder strømmet til. Nå ble katolikkene og reformatorene for alvor redde, og bestemte seg for å ta opp kampen mot døperne. Først skjedde dette gjennom skrifter, så gikk de mer drastisk til verks, med pinebenker, fengsel, drukning og martyrbål.
I de siste månedene av 1525 rykket en katolsk hær mot Waldshut. Hubmaier måtte forlate byen i all hast. Byen ble inntatt 6. desember. Hubmaier hadde klart å komme seg til Zürich. Her ble han arrestert sammen med flere av lederne for døperbevegelsen, slike som Grebel, Mantz, Blaurock. Hubmaiers kone som var kommet etter til Zürich ble også satt i fengsel. De arresterte ble bedt om å avsverge seg sin tro, men nektet. Da ble de utsatt for tortur.
Grusom tortur
Torturkammeret er beskrevet slik: Det hadde en svak, dempet belysning. Tepper på veggene dempet skrikene fra de torturerte. De var seks mann som tok seg av tortureringen, og fangen måtte gjennomgå tre grusomme prøver. Vedkommende ble kledd naken og lagt på en benk med jernklave om hals og jernlenker om føttene samt tau surret om lår og armer. På kommando trakk fire mann samtidig i tauene så det skar gjennom kjøttet like til benene så blodet fløt. En prest sto ved siden av og ventet på at de torturterte skulle kalle tilbake sin tro og overbevisning, men det skjedde ikke. Fire ganger gjentok de denne grusomme behandlingen, inntil en lege sa at nok var nok.
Seks uker senere ble de så ført inn til den andre torturen. Denne gangen brøt de armene bakover på offeret inntil albue og skulderbladet brakk. Fingrene ble knust til en blødende masse ved hjelp av tommelskruer. Dette ble gjentatt tre ganger. Legen satte så armene i ledd igjen.
Siste runde med tortur kom tre måneder etter den forrige. Det var den såkalte vannkuren. Fangen ble lagt på gulvet, hans ben ble bundet, et belte lagt om hans liv og skrudd fast i gulvplankene. Så åpnet de munnen med makt, stakk en trakt inn mellom tennene og pumpet så vann inn i trakten. Nyttet ikke dette, ble glødende jern boret inn i lårene.
Etter å ha vært utsatt for grusom tortur lenge, ble Hubmaier og hans kone løslatt i slutten av april 1526. Betingelsen var at de måtte forlate landet i stillhet.
Ekteparet Hubmaier dro via Konstanz, Augsburg, Ingilstadt og Regensburg til Nikolsburg i Mähren. I Regensburg var Hubmaier kjent fra den tiden han var professor og prest der. Nå begynte en travel tid med forkynner- og forfattervirksomhet. De fleste av hans 25 bøker og skrifter som finnes på trykk, ble skrevet her. Så sent som i 1563 ble ni av hans bøker fordømt på Tridentierkonsilet.
Beskyttet av Leonard von Lichtenstein, som selv hadde sluttet seg til døperne, døpte nå Hubmaier store skarer med mennesker. 12000 personer skal ha sluttet seg til døperne i og omkring Nikolsburg. I St. Gallen var tallet 6000 – alle vunnet gjennom Hubmaiers tjeneste.
Martyrium
Biskopen i Konstanz forlagte at Hubmaier skulle møte for ham, men Hubmaier svarte nei. Situasjonen ble etter hvert så presset at Riksdagen i Østerrike truet med å sende en hær til Waldshut for å tvinge sin vilje igjennom, og dermed også straffe byen. Hubmaier fant det derfor klokest å forlate byen, og dro til Schaffhausen. Det sier noe om Hubmaiers innflytelse, at en stor andel av byens innbyggere fulgte ham som æresvakt til grensen. Riksdagen i Østerrike gav seg ikke. Hubmaier foreslo en ny disputas. Om det i denne disputasen kunne bevises at han hadde tatt feil, var han villig til å ta sin straff, men om det ikke kunne bevises, krevde han samtidig å få retten til å forkynne Guds ord. Sagt med Hubmaiers egne ord:
”Den guddommelige sannhet er udødelig. Selv om den en tid blir bundet, hudstrøket, tornekronet, korsfestet og begravd, vil den likevel til slutt stå seirende på den tredje dag og regjere triumferende i alle evigheter.”
Keiseren var slett ikke fornøyd med Hubmaiers svar og besluttet å sende 12.000 soldater for å ta Waldshut med makt. Rådet i Waldshut henvender seg til ”alle troende kristne” og ba om hjelp. Zürich bestemmer seg da for å sende en liten hær til Waldshut, Basel og Schaffhausen lover også hjelp, og keiseren beslutter å utsette angrepet.
I mellomtiden skriver han en bok hvor han råder folk til å vente med å la sine barn døpe. I følge Hubmaier burde de først komme til troen på Jesus, og så selv be om å bli døpt. Han sier at ”tiden er inne da jeg skal forkynne offentlig på hustakene det jeg hittil har holdt tilbake i mitt indre.”
Frimenighet dannes
Våren 1525 får så Hubmaier besøk av en tidligere romersk-katolsk prest ved navn Wilhelm Reublin. Han var blitt gjendøpt, og hadde sluttet seg til døperne. Hubmaier hadde enda ikke gått til dette skrittet, men etter samtaler med Reublin lot han seg døpe av denne sammen med mer enn 100 medlemmer av sin menighet. Det brøt nå ut en stor dåpsvekkelse og Hubmaier døpte selv mer enn 300. Følgende av dette var at det nå ble dannet en fri menighet. Balthasar Hubmaier hadde også nød for områdene omkring, og holdt nå store møter i St. Gallen, hvor store menneskemengder strømmet til. Nå ble katolikkene og reformatorene for alvor redde, og bestemte seg for å ta opp kampen mot døperne. Først skjedde dette gjennom skrifter, så gikk de mer drastisk til verks, med pinebenker, fengsel, drukning og martyrbål.
I de siste månedene av 1525 rykket en katolsk hær mot Waldshut. Hubmaier måtte forlate byen i all hast. Byen ble inntatt 6. desember. Hubmaier hadde klart å komme seg til Zürich. Her ble han arrestert sammen med flere av lederne for døperbevegelsen, slike som Grebel, Mantz, Blaurock. Hubmaiers kone som var kommet etter til Zürich ble også satt i fengsel. De arresterte ble bedt om å avsverge seg sin tro, men nektet. Da ble de utsatt for tortur.
Grusom tortur
Torturkammeret er beskrevet slik: Det hadde en svak, dempet belysning. Tepper på veggene dempet skrikene fra de torturerte. De var seks mann som tok seg av tortureringen, og fangen måtte gjennomgå tre grusomme prøver. Vedkommende ble kledd naken og lagt på en benk med jernklave om hals og jernlenker om føttene samt tau surret om lår og armer. På kommando trakk fire mann samtidig i tauene så det skar gjennom kjøttet like til benene så blodet fløt. En prest sto ved siden av og ventet på at de torturterte skulle kalle tilbake sin tro og overbevisning, men det skjedde ikke. Fire ganger gjentok de denne grusomme behandlingen, inntil en lege sa at nok var nok.
Seks uker senere ble de så ført inn til den andre torturen. Denne gangen brøt de armene bakover på offeret inntil albue og skulderbladet brakk. Fingrene ble knust til en blødende masse ved hjelp av tommelskruer. Dette ble gjentatt tre ganger. Legen satte så armene i ledd igjen.
Siste runde med tortur kom tre måneder etter den forrige. Det var den såkalte vannkuren. Fangen ble lagt på gulvet, hans ben ble bundet, et belte lagt om hans liv og skrudd fast i gulvplankene. Så åpnet de munnen med makt, stakk en trakt inn mellom tennene og pumpet så vann inn i trakten. Nyttet ikke dette, ble glødende jern boret inn i lårene.
Etter å ha vært utsatt for grusom tortur lenge, ble Hubmaier og hans kone løslatt i slutten av april 1526. Betingelsen var at de måtte forlate landet i stillhet.
Ekteparet Hubmaier dro via Konstanz, Augsburg, Ingilstadt og Regensburg til Nikolsburg i Mähren. I Regensburg var Hubmaier kjent fra den tiden han var professor og prest der. Nå begynte en travel tid med forkynner- og forfattervirksomhet. De fleste av hans 25 bøker og skrifter som finnes på trykk, ble skrevet her. Så sent som i 1563 ble ni av hans bøker fordømt på Tridentierkonsilet.
Beskyttet av Leonard von Lichtenstein, som selv hadde sluttet seg til døperne, døpte nå Hubmaier store skarer med mennesker. 12000 personer skal ha sluttet seg til døperne i og omkring Nikolsburg. I St. Gallen var tallet 6000 – alle vunnet gjennom Hubmaiers tjeneste.
Martyrium
Men friheten varte ikke lenge. 1. juli 1527 ble han arrestert på nytt, sammen med sin kone, Annelen. Hennes siste ord innen de to ble revet fra hverandre var: ”Heller dø enn å tilbakekalle, Balthasar!”
Under fengseloppholdet prøvde de å få Hubmaier til å endre sitt syn, men det lykkes ikke. 10. mars 1528 gikk en sørgelig prosesjon gjennom gatene i Wien. I midten gikk Hubmaier. De hadde kledd ham i djevledrakt. Foran ham gikk en flokk munker og ba, på sidene gikk soldater med lanser i hendene. Framme ved martyrplassen bandt de hans hender og ilden ble tent. Like før han døde hørte han en stemme: ”Balthasar, vi skal glemme våre pinsler når vi kommer hjem!” Han kjente stemmen igjen. Det var hans kone som ropte til ham. Kort etter døde Hubmaier.
Tre dager senere ble Annelen Hubmaier kastet i elven et lite stykke bortenfor martyrplassen. Hun ble tatt ut av fengslet, en sten ble hengt rundt hennes hals før de kastet henne i elven. Hun ble så hentet opp igjen, og brent på bålet.
Alt dette på grunn av deres tro og overbevisning. Udåden ble utført av mennesker som bekjente seg til troen på Jesus. Det er ufattelig. Uforståelig er det også at verken Romerkirken, Den lutherske kirke eller den reformerte kirke har tatt avstand fra dette, og bedt om tilgivelse.
La oss minnes Hubmaiers ord: SANNHETEN ER UDØDELIG!
Illustrasjonen viser tortur av anabaptister.
Under fengseloppholdet prøvde de å få Hubmaier til å endre sitt syn, men det lykkes ikke. 10. mars 1528 gikk en sørgelig prosesjon gjennom gatene i Wien. I midten gikk Hubmaier. De hadde kledd ham i djevledrakt. Foran ham gikk en flokk munker og ba, på sidene gikk soldater med lanser i hendene. Framme ved martyrplassen bandt de hans hender og ilden ble tent. Like før han døde hørte han en stemme: ”Balthasar, vi skal glemme våre pinsler når vi kommer hjem!” Han kjente stemmen igjen. Det var hans kone som ropte til ham. Kort etter døde Hubmaier.
Tre dager senere ble Annelen Hubmaier kastet i elven et lite stykke bortenfor martyrplassen. Hun ble tatt ut av fengslet, en sten ble hengt rundt hennes hals før de kastet henne i elven. Hun ble så hentet opp igjen, og brent på bålet.
Alt dette på grunn av deres tro og overbevisning. Udåden ble utført av mennesker som bekjente seg til troen på Jesus. Det er ufattelig. Uforståelig er det også at verken Romerkirken, Den lutherske kirke eller den reformerte kirke har tatt avstand fra dette, og bedt om tilgivelse.
La oss minnes Hubmaiers ord: SANNHETEN ER UDØDELIG!
Illustrasjonen viser tortur av anabaptister.
3 kommentarer:
Bjørn Olav,
du forteller en gripende og lærerik historie. Vi kan ikke bare avskrive våre forfedres ansvar med å si "det var en annen tid". Når vi ser på Jesus og apostlene som levde 1500 før disse grusomhetene hadde en helt annen etikk og moral - inklusiv menneskesy.
Men jeg kjenner godt disse torturbeskrivelse fra Middelalderen. Victor de Rosa, katolsk prest og historisk forsker har skrevet boken "The Vicars of Christ - the Dark Side of Papacy". De Rosa, på grunn av sin stilling, hadde tilgang til mange dokumenter i Vatikanet som ikke var kjent. De Rosa tar opp spørsmålet i innledningen av boken:
"Når kirken har vært så grusom, hvordan kan jeg fortsatt være katolikk?" Og han svarer at når noe så grusomt kan overleve, må det finnes noe guddommelig et sted.
Jeg klarer dessverre ikke å se den slags logikk.
William Manchester i boken "A World lit only by Fire" gir oss også rystende innblikk i grusomhetens, barbariets, historie ikke bare fra katolikkene men også fra protestantene.
Jeg rystes og skjelver i mitt indre bare ved tanken.
Disse historiene, disse minnene, må vi holde levende - vi må ikke glemme de troshelter som lot seg pine og gjennomsage - og som gikk foran. Vi bør ære deres minne.
Jeg er helt enig med deg, Tore - vitnesbyrdet til disse som har gått igjennom så mye lidelse for Jesus, må taes vare på. Deres minne bør æres. En måte å gjøre det på er å formidle videre deres livshistorier. Jeg håper jeg skal få mulighet til å skrive om noen av disse trosheltene her på bloggen, og kanskje blir det en bok med tiden. Jeg er spesielt opptatt med de menn og kvinner om utgjorde den såkalte tredje gren av Reformasjonen, det radikale alternativet. De som foraktelig ble kalt for gjendøpere. Jeg sitter på unikt materiale, som jeg har fått fra venner blant Bruderhof i England og USA.
Jeg har ikke lest boken til De Rosa, men konklusjonen hans, kan heller ikke jeg være enig i. Torturen og drapene på tusenvis av kristne, som Romerkirken, den lutherske og den reformerte kirke er ansvarlig for, er intet annet enn djevelsk.
Jeg forundres over at dette fortsatt er et ikke-tema. Jeg vet om bare en luthersk kirke i USA, som har tatt avstand fra det som skjedde med anabaptistene, og som har bedt om tilgivelse for det. I dag vil enkelte hevde at dette er jo så veldig lenge siden, men det er fremdeles en synd, som ikke er gjort opp. Hvordan er det mulig å leve med dette, som katolikker, lutheranere eller reformerte?
BESTIALITETENS HISTORE
Ja, dette er en viktig del av historien - for historien viser at vi har alle disse onde muligheter i oss. Det viser den siste krig oss, det viser nåtiden oss - og kanskje det mest sees hos de islamittiske fundamentalister nå - hos oss vestlige har bestialiteten tatt på seg en annen maske - men den er her.
Grupper av mennesker blir dehumanisert - fratatt sin menneskelighet - og de blir fredet villt. I 1929 diskuterte kommunestyret i Nord-Odal om det skulle være tillat å skyte tatere. Men det ble nedstemt med et mindre flertall.
Loven om Rasehygiene, tatere. tyskertøser - og barn, barnehjemsbarn - skal jeg også nevne abort? Endog professor Galtung hevder at abortpraksis er en større ondskap enn i krig i verden! Det rokker med livets hellighet.
Vi kan diskutere mange ting - men jeg tror vi må ha apostlene som forbilder når det gjelder verdier - det er blant annet det frelse handler om.
Vi ser hvordan Paulus roser de kristne i Tessalonika - de hadde imitert - de hadde sett på hvordan Paulus og hans medarbeidere levde i blant dem - og så valgte de også å leve med de samme verdier.
Paulus og apostlene hadde det fra Jesus - men Paulus delegerte ikke dette Jesus-forholdet bort - på samme måte som han var knyttet til hodet - så var den enkelte direkte knyttet til Ham - til Messias.
På dette området må vi finne tilbake til den apostoliske vei.
Lykke til med arbeidet ditt.
Legg inn en kommentar