Det er en overskrift som kan settes over Balthasar Hubmaiers liv: Sannheten er udødelig! Så var det også tittelen på en av hans bøker, og selve mottoet for hans liv.
I oktober 1523 tok Hubmaier del i en stor disputas i Zürich. Her ble blant annet den romerske messen diskutert. 900 mennesker var tilstede, og Hubmaier tok del i samtalene og diskusjonene med det samme. Hovedpoenget i innleggene til Hubmaier var dette: Kun ved å forkynne Guds rene og sanne ord i ånd og kraft, kunne man rive folk ut av villfarelsens grep. Og kun Skriften alene kan være dommer i åndelige spørsmål. Det er umulig å tilintetgjøre Guds sannhet.
I diskusjonen om eukaristien mente Hubmeier at man ikke burde bruke ordet messe. Dette var for øvrig et punkt hvor han fikk støtte hos Zwingli. Begge la vekt på at brødsbrytelsen var et fellesskapsmåltid, et innsegl for syndernes forlatelse, en hjelp og en styrke for troen og en påminnelse om Jesu død. Disse to var også enige om en annen sak, nemlig at gudstjenesten burde holdes på morsmålet.
Selv om dåpen ikke var noe stort samtaleemne ennå, i hvert fall ikke i forbindelse med denne disputasen, begynte Zwingli å studere ivrig Bibelens lære om dåpen. Det var også tilfelle for Hubmaier. Han mente at barnedåpen var uforenelig med den apostoliske praksis. Samtidig som han så dette i Den Hellige Skrift, så han samtidig klart at statskirkesystemet ikke var bygd på apostolisk praksis og var ikke etter Guds ord.
Også på et annet punkt var Hubmaier uenig med de andre reformatorene: Han kunne ikke dele Calvins og Luthers syn på at en trygt kunne ta med seg fra Romerkirken det som ikke direkte var forbudt i Guds hellige ord. Hubmaier tok dermed et oppgjør med helgendyrkelsen, sjelemessene, forfølgelsen av kjetterne.
Når Balthasar Hubmaier kom hjem fra Zürich til Waldshut, begynner han å gjennomføre store reformer i sin forsamling. Ikke alle så på det med glede, men folk trengte seg om ham for å høre hans forkynnelse.
Samtidig med reformatorer som Luther og Zwingli oppstår det nå en rekke grupper av troende, som leser sin Bibel, og kommer frem til andre slutninger enn disse to. 21 januar 1525 begynner den såkalte døperbevegelsen i Zürich. Da ble noen av de tidligere tilhengerne av Zwingli døpt. Lederen for disse var Conrad Grebel. I dagene etter dåpen, ble brødsbrytelsen feiret. Deretter begynte ordningen av de lokale forsamlingene. Dette var fredselskende menn og kvinner. De representerer den såkalte tredje veien, eller det radikale alternativet. De ønsker å ta Bibelen på alvor, og har Bergprekenen som sin leveregel. Foraktelig kalles de for anabaptister – gjendøpere.
I denne tiden skjer det grusomme ting. Både Romerkirken og Luther bestemmer seg for å kjempe mot uredde menn og kvinner som Hubmaier, de såkalte anabaptistene. Luther på sin side, krevde frihet for seg og sine tilhengere, men forlangte samtidig at anabaptistene skulle drepes ved henging, bålbrenning eller sverd. Dette gjaldt både menn, kvinner og barn. Jødene skulle landsforvises og deres eiendommer konfiskeres. Zwingli skulle senere innta samme standpunkt, som rådet i Zürich gjorde i 1525: Døperne skulle druknes eller landsforvises.
I 1523 utgir Hubmaier 18 artikler som gir til kjenne hans syn på sann gudsdyrkelse og synet o på forsamlingen, og i 1524 kommer boken: ”Om kjetterne og de som brenner dem.” Senere kommer: ”Summen av et fullkomment kristenliv,” og ”Kristelig utelukkelse”.
Kort kan Hubmaiers syn sammenfattes slik:
1.Hubmaier fremholdt at Bibelen var eneste rettesnor og autoritet for tro, liv og lære. Etter den må alt annet bedømmes.
2. Han delte synet med de øvrige reformatorene i det han mente at rettferdiggjørelsen var Guds suverene handling, mennesket opplever frelsen gjennom erkjennelse av sin synd og troen på Jesus.
3. Det gjenfødte menneske viser det nye livet i Jesus med gode gjerninger.
4. Barnedåpen er ikke i overensstemmelse med Bibelen. Den gjenføder ikke, men er en ytre bekjennelse av at den troende vil leve et hellig liv etter Guds ord.
5. Menigheten er Kristi legeme og omfatter alle troende døpte.
6. Brødsbrytelsen er et styrke- og bekjennelsesmåltid i fellesskap, og til minne om Kristi lidelse og død.
7. Guds ord lærer samvittighetsfrihet. Staten har ikke rett til å gripe inn i forsamlingens trosspørsmål. Forsamlingen må vise lydighet mot øvrigheten.
I neste artikkel skal vi se nærmere på Hubmaiers martyrium.
I oktober 1523 tok Hubmaier del i en stor disputas i Zürich. Her ble blant annet den romerske messen diskutert. 900 mennesker var tilstede, og Hubmaier tok del i samtalene og diskusjonene med det samme. Hovedpoenget i innleggene til Hubmaier var dette: Kun ved å forkynne Guds rene og sanne ord i ånd og kraft, kunne man rive folk ut av villfarelsens grep. Og kun Skriften alene kan være dommer i åndelige spørsmål. Det er umulig å tilintetgjøre Guds sannhet.
I diskusjonen om eukaristien mente Hubmeier at man ikke burde bruke ordet messe. Dette var for øvrig et punkt hvor han fikk støtte hos Zwingli. Begge la vekt på at brødsbrytelsen var et fellesskapsmåltid, et innsegl for syndernes forlatelse, en hjelp og en styrke for troen og en påminnelse om Jesu død. Disse to var også enige om en annen sak, nemlig at gudstjenesten burde holdes på morsmålet.
Selv om dåpen ikke var noe stort samtaleemne ennå, i hvert fall ikke i forbindelse med denne disputasen, begynte Zwingli å studere ivrig Bibelens lære om dåpen. Det var også tilfelle for Hubmaier. Han mente at barnedåpen var uforenelig med den apostoliske praksis. Samtidig som han så dette i Den Hellige Skrift, så han samtidig klart at statskirkesystemet ikke var bygd på apostolisk praksis og var ikke etter Guds ord.
Også på et annet punkt var Hubmaier uenig med de andre reformatorene: Han kunne ikke dele Calvins og Luthers syn på at en trygt kunne ta med seg fra Romerkirken det som ikke direkte var forbudt i Guds hellige ord. Hubmaier tok dermed et oppgjør med helgendyrkelsen, sjelemessene, forfølgelsen av kjetterne.
Når Balthasar Hubmaier kom hjem fra Zürich til Waldshut, begynner han å gjennomføre store reformer i sin forsamling. Ikke alle så på det med glede, men folk trengte seg om ham for å høre hans forkynnelse.
Samtidig med reformatorer som Luther og Zwingli oppstår det nå en rekke grupper av troende, som leser sin Bibel, og kommer frem til andre slutninger enn disse to. 21 januar 1525 begynner den såkalte døperbevegelsen i Zürich. Da ble noen av de tidligere tilhengerne av Zwingli døpt. Lederen for disse var Conrad Grebel. I dagene etter dåpen, ble brødsbrytelsen feiret. Deretter begynte ordningen av de lokale forsamlingene. Dette var fredselskende menn og kvinner. De representerer den såkalte tredje veien, eller det radikale alternativet. De ønsker å ta Bibelen på alvor, og har Bergprekenen som sin leveregel. Foraktelig kalles de for anabaptister – gjendøpere.
I denne tiden skjer det grusomme ting. Både Romerkirken og Luther bestemmer seg for å kjempe mot uredde menn og kvinner som Hubmaier, de såkalte anabaptistene. Luther på sin side, krevde frihet for seg og sine tilhengere, men forlangte samtidig at anabaptistene skulle drepes ved henging, bålbrenning eller sverd. Dette gjaldt både menn, kvinner og barn. Jødene skulle landsforvises og deres eiendommer konfiskeres. Zwingli skulle senere innta samme standpunkt, som rådet i Zürich gjorde i 1525: Døperne skulle druknes eller landsforvises.
I 1523 utgir Hubmaier 18 artikler som gir til kjenne hans syn på sann gudsdyrkelse og synet o på forsamlingen, og i 1524 kommer boken: ”Om kjetterne og de som brenner dem.” Senere kommer: ”Summen av et fullkomment kristenliv,” og ”Kristelig utelukkelse”.
Kort kan Hubmaiers syn sammenfattes slik:
1.Hubmaier fremholdt at Bibelen var eneste rettesnor og autoritet for tro, liv og lære. Etter den må alt annet bedømmes.
2. Han delte synet med de øvrige reformatorene i det han mente at rettferdiggjørelsen var Guds suverene handling, mennesket opplever frelsen gjennom erkjennelse av sin synd og troen på Jesus.
3. Det gjenfødte menneske viser det nye livet i Jesus med gode gjerninger.
4. Barnedåpen er ikke i overensstemmelse med Bibelen. Den gjenføder ikke, men er en ytre bekjennelse av at den troende vil leve et hellig liv etter Guds ord.
5. Menigheten er Kristi legeme og omfatter alle troende døpte.
6. Brødsbrytelsen er et styrke- og bekjennelsesmåltid i fellesskap, og til minne om Kristi lidelse og død.
7. Guds ord lærer samvittighetsfrihet. Staten har ikke rett til å gripe inn i forsamlingens trosspørsmål. Forsamlingen må vise lydighet mot øvrigheten.
I neste artikkel skal vi se nærmere på Hubmaiers martyrium.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar