En stille vekkelse blant kurdere og arabere i Nord-Irak

Jeg brukte deler av gårsdagen til å lese en meget interessant rapport, fra en misjonsreise som en gruppe anabaptister gjorde til Irak i fjor. Det var spesielt de kurdiske områdene som ble gjenstand for besøket.

Det gjør et sterkt inntrykk å lese om de svært vanskelige forholdene som enkelte kvinner lever under. Tall viser at gjennomsnitlig 29 kvinner begår selvmord hver eneste måned i Duhuk provinsen. Det er omtrent en kvinne pr. dag. I tillegg til dette kommer æresdrapene. En far eller en annen mannlig slektning kan drepe en kvinne om hun ikke forholder seg strengt til islamske regler. Mange ganger er disse æresdrapene et resultat av at kvinner gifter seg med menn som familien misliker. Andre ganger er det fordi kvinnen er blitt en kristen. Dette forårsaker så mye fortvilelse blant kvinnene at flere av dem tar sine egne liv.

Men det pågår også en stille vekkelse i de kurdiske områdene. Våre venner fikk anledning til å besøke en irakisk menighet. Denne holdt til i pastorens hus. Omkring 40 stoler ble satt fram i stua, men det kom så mange at huset ble fullpakket. Sangen var livlig, med mye klapping. Ingen instrumenter ble brukt, men rommet hvor møtet pågikk var i følge våre venner "fylt av glade stemmer som priste Herren." Etter lovsangen preket pastoren i ca 20 minutter. Våre venner hadde ikke tilgang på tolk, så de kan ikke gjengi noe av det han sa. Men deres inntrykk var at denne pastoren hadde dyp omsorg for sin forsamling. Flere av de som var til stede på møtet var ungdommer, og disse deltok helhjertet i lovsangen. I løpet av møtet var det mange som kom med glade halleluja-rop og amen!

Det skulle vise seg at denne menigheten var en arabisk, og ikke en kurdisk menighet, som våre venner forventet. Arabere og kurdere har ikke mye omgang med hverandre, og dette preger også de kristne sammenhengene. Våre venner oppfordrer oss til å be for enhet mellom de kristne. De arabiske kristne i dette området har kontakt med sine medsøsken i sør og da spesielt i Baghdad. Fordi mange kristne i det sørlige Irak blir forfulgt, flytter mange arabiske kristne til de nordlige områdene hvor kurderne holder til.

Våre anabaptistvenner fikk også anledning til å møte en kurdisk pastor. I tillegg til ansvaret for menigheten på dette stedet (av sikkerhetshensyn kan vi ikke opplyse hvor), besøker denne pastoren også andre små menigheter. De ligger omkring tre timers reise unna hovedmenighetens lokaler. Pastoren forteller: "Vi ber sammen med dem og oppmuntrer dem. Noen av disse landsbyene har omtrent fem kristne familier." Menigheten har også arbeide i fem lamdsbyer litt lenger nord, i det som er PKK dominerte områder, og i et østlige område besøker de tre andre landsbyer. "Våre ressurser er små, vi har ikke bil, og om vi hadde hatt det, har vi ikke råd til drivstoff. Dermed er det begrenset det vi makter å gjøre, men vi gjør det lille vi kan," forteller pastoren.

Han oppfordrer oss til å be for disse små kurdiske menighetene. De trenger å bli oppmuntret. Presset utenfra er stort, og de trenger bibelundervisning.

Vi vil komme tilbake med flere opplysninger om det som skjer blant kurderne i Nord-Irak, og fra de kristne forsamlingene som holder til der. La oss huske dem i våre bønner.