Om å være kristen alene

I dag vil jeg gjerne dele med dere et sitat av Edin Løvås (bildet). Som jeg har nevnt flere ganger på bloggen så har Edin Løvås, både som person og som forfatter, betydd veldig mye for meg. Og gjør det fortsatt. Kommende generasjoner har mye å hente på å lese hans bøker - jeg vil si alle sammen, uten unntak. Som få andre har Edin Løvås gjennom sitt svært Kristus-sentrerte forkynnelse hjulpet mange inn i en inderlig forening med Kristus, som har ledet dem til et radikalt kristenliv.

Her er sitatet:

"Kristen er man nemlig ikke alene, men sammen med andre."

Det er noe å tenke over i vår tid hvor enkeltindividet står så til de grader i sentrum for alt.

I den siste tiden har jeg ført en del samtaler med mennesker, som på ramme alvor, mener at de godt kan klare seg uten å være med i en lokal menighet. En slik tanke er Det nye testamente helt fremmed. I forbindelse med brødsbrytelsen leser vi flere steder: "når dere kommer sammen som menighet" (jfr 1.Kor 11,18) Og i 1.Kor 12,13 skriver Paulus disse herlige ordene som jeg for tiden stadig vender tilbake til:

"For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme ..."

Bruk litt tid på å tenke på Edin's ord og dybden i dem.

Om vi får tak på innholdet i dem vil vi begynne å ane noe av det veldige som ligger i det bibelske begrepet "koinonia" - samfunn, fellesskap. Ikke bare for den sosiale hyggens skyld, nei - men fordi menigheten er en kropp, hvor det enkelte lem hører hjemme på kroppen, ikke alene.

Den lutherske teologen og martyren Dietrich Bonhoeffer har skrevet:

"For den troende er det legemlige nærvær av andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke."

Om apostelen Paulus heter det i Apgj 28,15:

"Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot."

Slik kan det kristne fellesskapet fungere, når det fungerer rett.