Her følger en ny artikkel om Tyrkia, og første forsøkene på evangelisk misjon i landet.På grunn av sin evangeliske overbevisning hadde en armensk prest ved navn Bedros blitt forvist til Jerusalem av biskopen i Konstantinopel. Dette skjedde på 1840-tallet. Men Bedros kom aldri lengre enn til Beirut. Fra Beirut reiste han tilbake til Anatolien, der han begynte et arbeide blant armenerne i Gaziantep. I løpet av to år hadde to hundre familier tatt imot Kristus. Fra den armenske patriarken i Konstantinopel kom det samtidig regelrette trusler mot alle protestanter. Disse truslene kulminerte den 25. januar i 1846 i en bannbulle, gjennom hvilken en prest ved navn Vertanes for evig ble utestengt fra den gregorianske kirken på grunn av at han i sin kirke frimodig forkynte evangeliet. Bannbullen er i seg selv et studium verd, da teksten speiler den intensive og bitre motstanden mot den evengeliske bevegelsen som på denne tiden fantes hos det etablerte religiøse hierarkiet. Motstanden var stor selv om bevegelsen faktisk hadde vokst frem blant egne, det vil si innen den etablerte gregorianske kirken.
Når bannbullen ble lest opp i den store katedralen i Konstantinopel ble alle lysene i kirken slukket, og alteret ble dekket til. Vertanes ble kalt "avskyverd ussling" som med "kjødelig sinn" har overgitt kirken. Han ble kalt for "en Kristi forræder og morder, et djevelens barn og et avkom av Antikrist, verre enn en hedning og vantro," fordi han lærte "de moderne sekteristenes (protestantenes) brist på åndelig ærbødighet og renhet og deres forledede lære". På dette grunnlaget ble han utestengt av kirken og "og forbyr ham som djevel og et av djevelens barn å ha noen som helst omgang med medlemmer av forsamlingen."
Patriarkens bannlysning resulterte i grunnleggelsen av den første protestantiske menigheten i den ottomansk-tyrkiske Konstantinopel den 1. juli 1846.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar