Tyrkia - verdens største unådde nasjon, del 4

De protestantiske misjonærene som kom til Tyrkia, havnet midt oppe i en kompleks mosaikk av religiøs spenning og splittelse. I de ulike forsamlingene i Mardin fantes det også kristne som så på de indre spenningene med stor sorg. Blant disse fantes det slike som villig tok imot budskapet om Kristus som den som bryter ned skillemurer. I vår egen tid, som karakteriseres av synkretisme og forsiktige uttalelser i spørsmål om teologi, er det vanskelig å forestille seg den intensitet som rådet grunnen på det religiøse området i Tyrkia på det tidspunkt da de protestantiske misjonærene tok opp sin pionervirksomhet. Det var et kraftfelt som ved det ene ekstrempunktet kunne få mennesker ut fra lojalitet og iblant frykt dra igang ondskapsfulle disputer og stridigheter mot de som tenkte annerledes, mens det ved det andre ekstrempunktet kunne lede til selvplageri og ekstrem askese. Den utenombibelske og greske forestillingene om at sann tro handler om å undertrykke kroppen slik at sjelen frigjøres for å få et nærere forhold til Gud, hadde stor innflytelse blant de kristne forsamlingene.

I de gamle klostrene rundt Mardin fantes det gode muligheter for å undertrykke det kroppslige. Nær Deyr-ul-Umur-klostrets kapell fantes det underjordiske grotter som ble brukt til faste- og bønn. I blant kunne munker la seg mures inne i disse grottene og tilbrakte flere uker i strekk. Noen av disse grottene var så smale at man bare kunne stå, andre var det bare plass til å ligge. Man kunne i hvert fall ikke lide av klaustrofobi, når inngangen ble murt igjen!

En munk ved navn Baulus Bursam var en av disse selvplagerne. Han pleide å bære et belte med spiker hvor spikrene vendte inn mot kroppen. Baulus Bursam tilbrakte lange tider i de underjordiske grottene ved klostret som lå nærmest Midyat. Han brukte også å spenne et rep i grotten som han kunne kaste seg mot om han ble overveldet av søvn, slik at han kunne fortsette bønnene.

Når det etter en tid kom Bibler til klostret begynte Bursam på egen hånd å lese den. Det førte til at han kom frem til en levende tro på Kristus. Lik Martin Luther noen århundre tidligere innså han plutselig at hans egne gjerninger ikke kunne føre ham nærmere en hellig Gud. Da han i Kristus hadde vunnet en ny frihet kastet han spikerbeltet. Men arrene ble ikke borte. I 1896 led han martyrdøden. I de siste årene han levde brukte han ofte å peke på arrene for å understreke forskjellen mellom død religiøsitet, bygget på tomme gjerninger, og den frie og fulle frelsen i Kristus.

(fortsettes)