Radikal kristentro i Russland, del 1

Det var Georgij Vins, en av de mest markante lederne for de uregistrerte baptistene i det tidligere Sovjetunionen, og som satt mange år i fengsel og fangeleire for sin tro, som første gang gjorde meg oppmerksom på den spennende historien til anabaptistene i Russland. Far til Georgij Vins, hadde nemlig bakrunn blant mennonitene.

I en serie artikler - som blir en liten smakebit av min kommende bok om anabaptistenes historie - skal jeg gi deg et lite innblikk i historien til anabaptistiske grupper i Russland og Ukraina. Jeg håper du synes denne historien er like spennende som jeg gjør. Disse menneskene har utfordret min tro mange ganger, til en radikal etterfølgelse av Jesus.

Det var Katharina II - eller Katharina den store - som åpnet veien for anabaptister til å flytte til Russland. Nå åpnet keiserinnen dørene for langt flere enn de som foraktelig ble kalt gjendøpere, men det hører ikke med til vår historie. Men før vi kommer så langt, la oss se litt på begynnelsen:

Tidlig på 1500-tallet og frem til midten av 1500-tallet flyttet grupper av anabaptister fra Friesland og Flandern til Vistula regionen i Polen. Som pasifister kunne de ikke delta i det militære, og søkte av den grunn andre steder å leve. Flytteprosessen førte også gradvis til at språket dem i mellom også ble endret fra nederlandsk og frisisk til det vi kaller Plautdietsch, en dialekt som ble talt i dette området og det var også blandet opp med elementer fra deres morsmål. Plautdietsch er et språk som utviklet seg over 300 år og ble mennonitenes særegne språk.

I 1772 ble Vistula området en del av Preussen, og igjen ble spørsmålet om tvungen militærtjeneste en utfordring for mennonitene. Når keiserinne Katharina den store, kom med sitt manifest, hvor hun åpnet døren for innvandring til Russland for ulike grupper i Europa, grep mennonitene denne sjansen. Et stort antall tyskere grep denne unike anledningen, og mennonitee bestemte seg for å sende en delegasjon til Russland for å se på mulighetene til å flytte dit. I 1789 skrev de så under en avtale med prins Paul. Flyttingen av de ulike mennonite koloniene ble ledet av Jacob Hoeppner og Johann Bartsch. Det er oldebarnet til Jacob Hoeppner du ser på det store bildet. Han fulgte i sin oldefars fotspor og ble en ledende skikkelse blant mennonitene på 1800-tallet.

De første mennonitene slo seg ned nordvest for Azov-sjøen. Det ble også etablert kolonier og kommuniteter ved Dnieper-elven i 1789. Denne ble kalt Choritza. En større koloni ved navn Molotschna, ble etablert i 1803. Jeg skal komme tilbake til disse to koloniene senere.

I 1870 hadde omtrent 9000 mennesker emigrert til disse to koloniene. Fire datterkolonier ble etablert i rundt 1914. De eide tilsammen 12.000 kvadratkilometer land. Antall mennoniter telte nå 100.000.

(fortsettes)