Lederne talte mer enn en gang om noe som opptok dem mye: hvor øde og avskåret fra omverdenen kommunitetene deres lå. De snakket også om å danne nærmere forbindelser de moravianske brødrene. Mange mennesker, selv den russiske regjeringen, anser disse folkene (altså moravianerne) for å være mennoniter, men Johannes Waldner mener de har en eldre og nærmere forbindelse med oss. Jeg gikk ikke noe nærmere inn på dette men understreket at det viktigste av alt er å være sanne medlemmer av Kristi kropp.
I flere år holdt de troende i Radicheva kontakt med moravianerne i Sarepta, Brev fulle av kjærlighet gikk begge veier, men den store avstanden mellom dem gjorde det umulig å ha mye praktisk utveksling. Tidlig på 1800-tallet opplevde begge kommunitetene materiell framgang. I Radicheva økte antall troende raskt fra 200 til 300 til 400 medlemmer. Deres glaserte leirkrukker hadde et stort marked, og lær, jern, hatter, lin, og møbler forsynte forhandlere over hele Russland. Markene og husdyrbestanden blomstret til et punkt der de ikke kunne ta vare på alt selv, derfor plantet de 5000 frukttrær på områdets fellesareale.
I 1818 kunne en offisiell representant for de russiske myndighetene offentliggjøre følgende:
'Husene tilhørende kommuniteten står langs en firkant, omringet av frukttrær, med en port ved hovedinngangen. De ser på seg selv som en familie. Bygningen hvor de bor og arbeider er laget av murstein og tilbygg av tre for hver etasje, men bygningen er ikke så høy. Det finnes flere små hus på eiendommen også.
Takene på hovedbygningen er dekket av høy, og de har bygget korridorer på loftet med små rom, som er åpne på begge sider. Hvert av de gifte parene har et slikt rom. De har ingen ovner. I hvert rom er det en seng, et bord og to stoler. Ekteparene bruker dem bare for å sove eller for korte perioder ad gangen.
Det finnes også større rom hvor de som ikke er gift oppholder seg. Dette gjelder de som er 15 år og oppover. Her sover de og her hviler de. 12-15 ungdommer på hvert rom, to og to må dele seng. De eldre jentene har adskilte rom hvor de sover. I tillegg til soverommene er det god plass på loftet til å tørke klær.
Livet til disse brødrene synes å være enkle og beskjedne. De har gode manerer, de er vennlige, ivrige etter å utføre sin plikt, gjestfrie og rede til å hjelpe hverandre. Rett før en fødsel tas mor med til et varmt rom. Der tar de hånd om barna sine til de er 18 måneder gamle. Kommuniteten har sine egne jordmødre. Når de er seks år gamle får barna sine egne rom, gutter i et, jenter i et annet. Foreldrene deres er sammen med dem i fritiden, og tar dem så til deres egne rom. De ugifte jentene er med på å re senger, mens guttene er ute på markene for å arbeide. Måltider begynner med bordbønn. Middagen serveres halv tolv, og etter middag er det en fritime. De spiser kveldsmat når natten faller på.
Om vinteren går de til sengs klokken 21.00, og kl.05.00 står de opp for å komme seg på arbeid. Om sommeren står de opp enda tidligere og arbeider senere. Gjester som besøker kommuniteten, er kommunitetens gjester, ikke den enkelte families gjester. De er hele brorskapets gjester, og det er i brorskapets navn de eldste viser sin gjestfrihet.'
På denne måten har kommuniteten i Radicheva hatt fremgang og levd i fred siden de slo seg ned her, de har æret Gud og tsaren og høstet beundring fra sine naboer. Markene deres er fruktbare og engene frodige. De driver frem kveg i stor skala, idet de bruker dyr fra Ungarn, og de driver med birøkt. De dyrker et stort mangfold av grønnsaker, og de lager mye håndarbeide som de selger. De lager også sleder, vogner, ploger, møller, spinnehjul, og farget lær for det åpne markedet, og selv om de lever enkelt, gjør de det godt.
I 1807 døde Josef Kleinsasser i fred, med Kristus og med sine brødre, mange mil og mange år unna sitt vakre og kjære hjem i St.Peter i Kaernten. Han etterlot seg ingen levende etterkommere og hans fjerde kone døde tre måneder senere. Men han etterlot seg en blomstrende kommunitet som lever videre i livene til tusenvis av etterkommerne fra Vishinsk langs Desna på 1770-tallet. Hans bror, Hans Kleinsasser, den første som ble valgt til Ordets tjener (pastor), i Kreuz i Romania, hadde en sønn og en sønnesønn som også het Hans. Den sønnens sønn, Samuel, kom til Sør-Dakota med sin hustru Sarah. Derfra flyttet de til Economy i Pennsylvania, hvor han døde. Men Samuel og Sarah hadde en stor familie som overlevde i Hutterite-kolonier i Canada, Nord- og Sør Dakota, Minnesota og Rocky Cape i Tasmania, Australia.
Billedtekst: En kunstner har sett for seg en mennonitisk kommunitet i Russland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar