Her bodde den velstående Kleinsasser-familien. Ulikt de andre bøndene i området eide de sin egen gård. Kvinnene i huset hadde alltid leid hjelp for å gjøre rent i det store huset, og mennene hadde sine arbeidere ute på markene og vingårdene, eller til å ta seg av kveget som holdt til på engene rundt Alms. Hans, Stefan, Mathias og Josef Kleinsasser som vokste opp her på begynnelsen av 1700-tallet hadde få grunner til å bekymre seg om fremtiden. De hadde heller ikke deres seks søstre.
Men det skulle skje ting som endret dette.
Etter hvert som de vokste opp fikk de venner i landsbyen. Noen av dem fikk dem til å tenke seg om - at det å ha penger og jord ikke gav virkelig lykke. Virkelig glede opplever man bare når man er fri! Fri fra dårlige vaner som binder et menneske, og fri til å tro og tenke som man vil.
Vennene i landsbyen kjente Jesus, og de fortalte Kleinsasser-brødrene, om veien til den absolutte friheten. Kveld etter kveld møtte de hverandre, disse ungdommene, som tilhørte Wurtz, Glanzer og Hofer-familiene, sammen med mange andre. De kom sammen for å lese Bibelen, selv om det var strengt forbudt. Med ansikter som skinte av glede, delte de med hverandre hvordan Jesus hadde forandret deres liv. De sammen og oppmuntret hverandre.
Til å begynne med brydde ikke Hans og Dorothea Kleinsasser seg om det som skjedde. 'De kommer over dette når de gifter seg og slår seg til ro,' forsikret Hans sine rike venner. Men når de troende i Sankt Peter sluttet å gå til messe og de statlige myndigheten la seg borti det som skjedde, ble foreldrenes toleranse satt på en hard prøve.
Samtlige av Kleinsasser-guttene - Hans med sin kone Barbara og deres to små barn, Stefan (tidlig i 20-årene), Matthias (19 år) og Josef (6) - sto klippefast på sin overbevisning og lot seg føre til Spittal fengselet. Det gjorde også en av døtrene til Kleinsassser, Dorothea, sammen med sin unge ektemann, Christian Nagler.
Faren, Hans Kleinsasser (den ene sønnen het det samme), gråt og tryglet guttene sine. Moren vred sine hender i djup fortvilelse over hva som ville skje med den vakre bondegården deres hvis alle guttene deres holdt fast ved deres merkelige ideer. Følgende av sønnenes og datterens overbevisning var nemlig at de ville bli forvist fra Østerrike. Og det, mente moren, ville bli deres ruin. Men ingenting kunne endre deres overbevisning.
'Vi har funnet usigelig mer enn en gård, kyr og penger', kunne sønnene og datteren fortelle sine ulykkelige foreldre. 'Vi har funnet veien til det evige liv og vi ikke gi dette opp for alt i verden'.
Så faren og moren ble vitner til at de fire guttene deres og den ene datteren og svigersønnen ble ført bort av vakter. De ble tvunget til å gå veien fra Spittal til Klagenfurt sammen med en broket skare med 'heretikere' (vranglærere), alle sammen dømt til eksil. Faren og moren hadde ikke noe annet valg enn å overdra gården til den ene svigersønnen, Thomas Gasser, hvis etterkommere fremdeles eier den vakre Kleinsasserhof i dag. De som ble tvunget til å gå i eksil hadde ikke noe mer med seg enn klærne de hadde på kroppen, og det lille de kunne bære med seg. De flyktet sjøveien via en elv gjennom det som nå er Slovenia, Ungarn til de kom til Romania.
Det å følge Jesus ga indre frihet og fred, men brødrene Kleinsasser, søstren og hennes mann, oppdaget snart at veien kunne være ruglete og bratt. Allerede i den første flyktningeleiren, i Romania, døde Stefan. Så etter å ha møtte de som foraktelig ble kalt 'gjendøperne' - anabaptistene - i Alwinz, fikk de nye problemer med myndighetene. Med jevne mellomrom ble de spredt omkring, inntil den lille kommuniteten i Kreutz tok form. Det var der Christian Nagler døde. Hans kone og deres tre jenter flyttet da inn i hjemmet til Hans og hans familie.
I Kreutz valgte alle medlemmene av lille fellesskapet Hans Kleinsasser til sin leder. De sendte ham til Alwinz for at han skulle la seg døpe på bekjennelsen av hans tro og for å bli ordinert til pastor. Når han så kom hjem til Kreutz skulle handøpe resten av flokken.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar