Jeg har hatt stor glede av å øse fra de sterke advent- og juletekstene, og forundre meg over innholdet i dette vakre ordet som kirken har gitt oss: inkarnasjonen. I Kristus får Gud et ansikt.
Nå kan jeg ta del i denne ventetiden på en annen måte. Som tilhører. Det synes jeg er fint. Søndagen er for meg den store festdagen i uken, hvor jeg feirer Herrens oppstandelse. Når jeg selv ikke preker pleier jeg å besøke andre menigheter for å ta del i deres gudstjenester. Det er en god økumenisk øvelse. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har så mange venner i alle kirkelige tradisjoner, og jeg kjenner meg ett med alt Guds folk.
Nå innledes ventetiden. Det er spesielt i en kultur som blir stadig mer opptatt av at alt skjer med hurtigtogsfart og at alt egentlig skal nytes nå. Vi har ikke tid til å vente. For noen er ventetid bortkastet tid. Men slik er det ikke i troenes verden. Der er ventetiden noe positivt og skapende. Særlig når det knyttes til forventning.
La oss gå saktere denne adventstiden. Hoppe av rotteracet og innstille oss på at dagene frem mot Kristi fødselsfest er annerledes enn ellers i året. Kanskje vi skulle våge å spise enklere, og heller feste når dagen kommer - og kjenne hvor godt det smaker når vi ikke har forspist oss på godsakene hele tiden.
En annen ting: Adventstiden er en tid for vennskap. Og for å omgi seg med venner. Har vi tid til det? Personlig synes jeg det er flott å kunne omgi seg med alle de hellige - de nåværende og alle de som nå lever med Herren i evighetens verden. Vi feirer deres martyr- og minnedager, og har deres liv som våre forbilder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar