Her er andre og siste del av prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i går. Første del ble publisert i går her på bloggen:
Samuel vitner om Guds uendelige trofasthet når han reiser dette minnesmerket mellom Mispa og Sen. En stein som han kaller 'Eben-Eser'. Den er reist for å understreke betydningen av at Gud aldri svikter, men er trofast mot alle sine løfter.
Det er ikke til å komme bort fra at Samuel reiser denne steinen i en svært så turbulent tid for Guds utvalgte folk. Bakgrunnen er kort fortalt denne: Filisterne hadde invadert landet. Israel var beseiret. Guds paktsark stjålet. Selve symbolet for Guds nærvær. De syv månedene som arken befant seg i filisternes land, ble svært prøvsomme for dem, og da deres eksperter på religiøse anliggender ble innkalt for å si sin mening, var det allerede klart at de måtte kvitte seg med den. Så følger vi reisen tilbake til Israel. På denne tiden har avgudsdyrkelsen fått bre som seg i landet. Det er nødvendig å gjøre bot og omvende seg. Samuel samlet folket i Mispa, som lå omkring 12 kilometer nord for Jerusalem, og mens Samuel ofret og filisterne angrep, sørget Gud for å sende et kraftig tordenvær som skremte fienden i den grad at Israel slo den tilbake.
Det er etter den seieren at Samuel reiser minnesteinen. Hele det syvende kapitlet i 1.Samuelsbok handler om Guds hjel. Ordet 'hittil' peker ikke bare bakover, men det er også et troens-ord som inkluderer framtiden. 'Hittil' understreker at det også er et 'heretter'. Det er derfor like mye fremtid som fortid i denne minnesteinen som Samuel reiser. Minnene blir ikke stående som engangsopplevelser, men de blir til håp om nye seire. Den vekkelsen som nå har gått over landet, og som fører til at arken er kommet tilbake, ville føre til nye tider for Israel, dersom folket holdt fast ved Gud som 'hittil' hadde hjulpet dem.
Det handler om Guds hjelp og inngripen.
Jeg holder på å lese om Hudson Taylor for tiden. Hans liv handler om tro på Guds hjelp og inngripen, og nettopp hans definisjon av tro har hjulpet meg mye. Hudson Taylor understreker at tro hviler på Guds trofasthet. Han likte å gjengi Jesu ord i Mark 11,22: 'Ha tro til Gud', med disse ordene: Regn med Guds trofasthet!
Denne omskrivningen er teologisk uangripelig. Vår tro og Guds trofasthet er to sider av samme sak. Det er nettopp fordi Gud er trofast at troen er fornuftig, for det finnes jo ikke noe mer troverdig enn Gud. For det andre er troen barnets tillit. Gud er den som er trofast, men Han er også vår Far gjennom Jesus Kristus og Han lærer oss å be: Vår Far! og dele våre bekymringer og behov med Ham slik som et barn gjør det med sine foreldre.
Det tredje Hudson Taylor lærer oss er dette: Tro er noe som er nødvendig i den materielle verden som i den åndelige. En av hans mest berømte aforismer er denne: 'Arbeid for Gud gjort på Hans måte, vil aldri mangle ressurser!'
Hudson Taylor satte sitt håp til en stor Gud. I seg selv var han ingenting.
I 1888 besøkte han Canada. Overalt hvor han prekte, meldte unge mennesker seg til tjeneste som misjonærer i Kina. Men pressen - da som nå - hadde et annet syn på som skjedde under disse møtene. Det fortelles en historie om Harry Frost som satt på toget til Montreal og holdt pusten mens Hudson Taylor leste en kritisk artikkel som Frost hadde forsøkt å skåne ham for. I artikkelen om Taylors besøk i Toronto ble det hevdet at 'han var litt av en skuffelse', og at han ikke så ut som noen stor misjonær. En fremmed ville ikke legge merke til ham på gaten, men bare som en hyggelig utseende engelskmann. Hans veltalenhet nådde ikke opp mot Canadas beste predikanter.
Da Hudson Taylor hadde lest artikkelen, la han fra seg avisen og smilte til sin venn:
'Dette var en god artikkel, for den er helt riktig. Jeg har ofte tenkt på at Gud gjorde meg liten for at Han skulle vise hvor stor Han er!'
Hvor sant er ikke dette! Det er ikke så vanskelig for en liten mann å prøve å være stor, men det er svært vanskelig for en stor mann å prøve å være liten.
Samuel løfter fram Guds storhet når han reiser minnesteinen og sier: HITTIL har Gud hjulpet.
Charles Haddon Spurgeon forteller at Hudson Taylor hadde besøkt ham i Sør-Frankrike, hvor Spurgeon av og til oppholdt seg på grunn av sin dårlige helse. Dette var i 1879:
'Fremdeles merket av sine skader', skriver Spurgeon, 'halt og liten, så han ikke ut som en mann som noen ville velge til å lede en stor misjonsorganisasjon. Han viste ingen tegn til selvhevdelse, bare en sterk tillit til Gud. Han var altfor sikker på Guds nærvær og hjelp til å vike fra en kurs han hadde valgt'.
Etter at Taylor hadde gått sin vei husket Spurgeon at ordene 'China, China, China', sang i ørene hans på den spesielle og musikalske måten som Hudson Taylor uttalte ordet på.
Ja, det var dette med Kina. Jeg nevnte Helen Western, den amerikanske misjonæren som levde blant båtfolket - en fattig gruppe mennesker som tilbrakte hele sitt liv ombord på sine båter i havna i Kanton og andre kinesiske byer i Sør-Kina. 7.desember 1941 ble krigen mellom Kina og Amerika erklært. Kina og Japan var allerede i krig med hverandre og Japan hadde allerede annektert området i Kanton hvor Helen Western hadde sin båt liggende langs Perle-elven. Kun to timer etter at krigen var erklært gikk japanerne ombord i sluppen til de amerikanske misjonærene som arbeidet der og erklærte dem som krigsfanger.
The South China Boat Mission er en såkalt trosmisjon. Det vil si at de selv måtte sørge for sitt underhold.
'Det krevde ikke mye tro,' skriver Helen Western, 'å leve i tro i Kina når jeg fikk mitt underhold, av en sjenerøs menighet i hjemlandet som støttet meg både økonomisk og i forbønn'.
Et par ganger i måneden kom det båter fra Amerika som brakte med seg brev og gaver fra hennes bedende venner. Men nå - etter at japanerne hadde tatt dem som krigsfanger og sørget for å stenge dem helt inne i havneområdet, så hadde de verken tilgang på mat eller pengestøtte. Det ville ikke komme noen flere båter fra Amerika. Hva da? Da er det at ordene fra 1.Sam 7,12 blir levende for Helen Western: 'HITTIL har Herren hjulpet oss'.
Lik Samuel reiste også Helen Western en minnestein, idet hun visste at Han som hadde hjulpet henne så langt var til å stole på. Selv om hun sviktet, ville Han aldri svikte. Han er trofast.
'Jeg skal alltid huske dagen da vi hadde brukt opp vår siste dollar og måtte ta en avgjørelse for hva vi skulle gjøre med skolebarna vi hadde ansvaret for. Hva med de innfødte arbeiderne? Skulle vi sende dem hjem? Hva med bibelkvinnene? Alle disse fikk jo sin lønn fra amerikanerne. Og hva med de foreldreløse barna vi har ansvar for?'
Så mange spørsmål. Helen Western bestemt seg for å gjøre som Gideon:
'Da sa Gideon til Gud: Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt, så legger jeg nå denne ulldotten på treskeplassen. Hvis det da faller dugg bare på ullen, mens det er tørt på hele marken, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt. Og slik ble det, Da han tidlig om morgenen sto opp og klemte på ullen, presset han ut dugg av den, en skål full av vann. Men Gideon sa til Gud: La ikke din vrede bli opptent mot meg, om jeg taler en gang til! Jeg ville gjerne få gjøre en prøve til med ullen! La nå ullen være tørr, mens duggen faller på hele marken! Og denne natten gjorede Gud det slik: Ullen var tørr, men utover hele marken lå det dugg'. (Dom 6,36-40)
For Helen Western handlet det om å be Gud sende noen penger til henne samme dag. Det var ikke spørsmål om mye penger, men sendte Gud penger ville hun ta det som et tegn på at hun ikke skulle sende noen av arbeiderne hjem. Da ville hun stole på at Herren sørget for det de trengte.
Da kvelden kom falt øynene hennes på noen ord fra 5.Mos 33,27: 'En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer'.
Rett før de skulle legge seg for kvelden hadde Helen Western samlet alle de kinesiske medarbeiderne, de ba sammen og delte løftet fra Jes 59,1: 'Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke skulle høre'.
'Vi visste at Gud hadde hørt oss, og vi var overbevist om at andre ba for oss på dette tidspunktet', skriver Helen Western og så legger hun til: 'Vi gråt. Vi ba. Vi frydet oss'.
Nesten morgen visste de at de skulle samles rundt bordet og stole på at Gud ville sørge for dem. De hadde ingen penger. Ingen mat. Ingen brensel. Akkurat da de skulle bryte opp og gå hvert til sitt, kom en av lærerne og sa at hun hadde helt glemt av at en av foreldrene hadde kommet med en konvolutt tidligere på denne dagen. De åpnet dem og der lå det seks dollar som skulle gå til innkjøp av skolebøker til sønnen hans!
Fra den dagen, forteller Helen Western, gikk de ikke glipp av et eneste måltid. Så lenge krigsfangenskapet varte sørget Gud for dem. Slik er Gud. Stor er Hans trofasthet. I Salme 50,10 kan vi lese dette herlige løftet: 'For meg tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjelene i tusentall'.
Herren har alltid en vei og sørger for oss. Han har sagt at om vi søker Hans rike først, skal vi få alt det andre i tillegg til det. Kong David vitner slik i Salme 37,25-26: 'Jeg har vært ung og blitt gammel, men har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød. Hele dagen er han barmhjertig og låner ut ...'
Hittil har Herren hjulpet! Hva er ditt vitnesbyrd om Herrens trofasthet? Har du også reist et Eben-Eser?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar