En kort tid gikk alt bra. Brødrene og søstrene som tilhørte den nystartede kommuniteten arbeidet sammen i kjærlighet. De plantet, laget mat, sydde og dro omsorg for dyrene sine. Men ingen av dem hadde noen erfaring med dette. Hans sto overfor store utfordringer, på grunn av umodne og ubalanserte mennesker han hadde rundt seg. Det var bare på grunn Kristi nåde at de kom seg igjennom forfølgelse, arrestasjoner og en flukt over fjellene og inn i Tyrkia og derfra østover for å finne et trygt ly.
Nær grensen av dagens Romania og Moldova, fant en russisk general dem og hjalp dem til å finne veien til hans eiendom i Vishinsk i Ukraina. De så på dette som et stort bønnesvar og ble frivillig med en ung sersjant og ti kosakk-soldater, gjennom polsk territorium til den gamle byen Kiev, hvor de gullskimrende domene ligge ovenfor den brede eleven Dniepr tok imot dem. Hus beliggende langs elvebredden skulle bli deres nye hjem.
Den første natten sov de i vognene som hadde brakt dem dit. Men den påfølgende dagen, 2. august 1770, flyttet kvinnene, de minste barna, de som var syke, inn i tre hus tilhørende generalen. Så satte de i gang med å bygge et forsamlingslokale, en matsal, en snekkerbod, et kjøkken og et lager. Noen av brødrene begynte også å plante hvete. Bestyreren av eiendommen gav søstrene 50 saueskinn slik at de kunne bruke dem for å lage varme klær til vinteren kom. De spant, sydde og sto på for å klare dette. Fordi Andreas Wurtz nå var død, bestemte brødrene at Josef Kleinsasser, skulle ha ansvaret for kommunitetens praktiske arbeid.
Hvilken utfordring! Hvilken endring! I hvert fall om man sammenlignet dette med den store gården til faren i Dreu dalen i Østerrike. I Russland måtte de starte helt fra begynnelsen av. Men Josef tok fatt på oppgaven med mot og stor glede. Hvor mye større glede det er å arbeide for hele fellesskapets nytte enn bare for sitt eget. Hvor mye mer tilfredsstillende å bygge opp en kristen forsamling for Herren enn en privat eiendom.
Sakte, men sikkert, vokste det frem et nytt fellesskap i Vishinsk, langs elva Desna, en sideelv til Dniepr. Troende fra Stein, fra fengselet i Sibiu i Romania, og fra de gamle anabaptistiske menighetene i Alwinz og Sabatisch, slo seg sammen med dem. Hans Kleinsasser frydet seg over denne rike tiden. Så døde hans kone. Med nye medlemmer kom også nye ideer og med dem nye problemer som måtte overvinnes. Men han sto ansikt til ansikt med hver av disse utfordringene, ved hjelp av Kristi nåde helt til han døde bare ni år etter at de hadde kommet til Ukraina.
Livet i kommuniteten var ikke mindre utfordrende for Josef Kleinsassser. Han var bare 16 år da han ble fordrevet fra Kaernten. Han så aldri sine foreldre igjen. I Romania giftet seg med Christina Egerter. Sammen med henne ble han far til to gutter og en jente. Alle tre døde før kommunitetens medlemmer måtte flykte til Tyrkia. Så døde Christina. Josef giftet seg så med Gretl Kuhr. Med henne var han gift i fire år. Så døde Gretl. Han giftet seg da med Katherina Koller. Med henne var han gift i 15 år. Så døde Katherina og Josef giftet seg for fjerde gang, denne gang med Maria Hofer.
Under alle disse prøvelsene bevarte Josef både roen og gleden i Herren. Alle visste at de kunne stole på ham. Han var husholderen for alle de troende. I 35 år ledet han brødrene og søstrene til materiell stabilitet, mens hans bror, Hans Kleinsasser, og senere Johannes Waldner, hadde det åndelige ansvaret.
Når de feiret Herrens måltid for første gang I Vishinsk skrev en av brødene:
'Vi roste og takket ham fra djupet av våre hjerter. Alle sammen besluttet å leve i sann fred og enhet, vi ville tjene Gud og våre brødre og søstre i kjærlighet, styrke hverandre i troen, og dele alle våre åndelige og materielle velsignelser i Kristus'.
(fortsettes)
Billedtekst: Et sjeldent bilde som viser etterkommerne av familien Kleinsasser. En mor og hennes datter (Elisabeth) spinner ull i Crystal Spring kolonien
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar