Herbert pleide å forlate eneboerstedet sitt hvert år for å besøke den travle Cuthbert og høre ham undervise. De to hadde for vane å sitte sammen i lang tid for å samtale om ting og 'forfriske hverandre med himmelsk vann'.
Ved et slikt besøk hos Cuthbert, mens de satt og snakket sammen og oppmuntret hverandre i Herren, antydet Cuthbert at det var noe særskilt han ville snakke med Herbert om og at nå var den beleilige tiden kommet. Cuthbert var nemlig overbevist om at Herren hadde talt profetisk til ham om hans egen fremtid og dette ville bli det siste møtet de to hadde her på jorda.
Den relasjonen Herbert hadde til Cuthbert som Anam Cara var kommet til en slutt, men når Herbert hørte dette ble han helt satt ut og med hikst og tårer tryglet han Cuthbert om å be Herren om at Han ikke ville la Herbert være igjen alene et eneste øyeblikk uten Cuthbert, men på samme måte 'som vi tjente Gud her på jorden ville reise sammen, for å skue Hans nåde i himmelen'.
Cuthbert ba om dette mens de ennå var sammen. Så dro Herbert tilbake til eneboerstedet sitt.
Akkurat som profetien sa så ikke Cuthbert og Herbert hverandre igjen her på jorda. Cuthberts og Herberts ånd forlot deres kropp på en og samme dag, slik at, akkurat som Cuthbert hadde bedt om, tilbrakte ikke hans Anam Cara og nærmeste venn, et eneste øyeblikk på jorden alene uten Cuthbert.'
Oversatt fra The Ecclesiastical History of The English People by Bede. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar