Et kall til bønn for Frankrike, Europa og lille Norge

Det kjennes uvirkelig å rusle rundt i huset, brygge seg en kopp tea, se ut av vinduet og se sola leke med landskapet, noen fugler har samlet seg i tretoppene - og det er helt stille. Og samtidig vite at et land i Europa er i unntakstilstand etter at terroren rammet så brutalt sent i går kveld.

Jeg har lest nettaviser og hørt på nyheter: situasjonen er fremdeles svært uoversiktlig. Kanskje er så mange som 120 mennesker drept. Mange er skadet, mange svært alvorlig, så tapstallene kan bli enda høyere.

Terroristene skal være døde. Ingen av de norske nettavisene jeg har lest forteller noe om hvem de er. Muligens vet ikke franske myndigheter det ennå, eller de vet, men ikke vil gi denne informasjonen videre. For det er helt klart: Frankrike blir ikke det samme etter dette, det gjør heller ikke resten av Europa.

Dette er dagen for gråt. Dette er dagen da vi går stille i dørene. Og dette er dagen for bønn. For ofrene, familiene, vennene, for Paris og Frankrike, for myndighetene. Og for Norge, og resten av Europa. Viktigere enn noensinne er det å følge den apostoliske formaningen:

'Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse ...' 1.Tim 2,1-4.