Jeg klarte ikke å få øynene mine vekk fra dette bildet. Teknikken som Bridget Braybrooks benytter er en teknikk hvor man benytter bivoks, harpiks og pigment for å skape et nesten overjordisk bilde.
Døden er fortsatt tabu i Norge. Den skaper frykt. Aller helst snakker vi ikke om den. Jeg er ikke fremmed for at jeg kjenner ubehag rundt det Bibelen omtaler som 'vår siste fiende'. Jeg synes i grunnen det er helt greit at den omtales som det; en fiende. 44 år etter at min far døde og snart 20 år siden min mor døde kjenner jeg fortsatt på vemodet. Jeg har også fulgt andre til graven som jeg kjenner savnet etter.
Det er Henri Nouwen som sier at 'døden og det å stelle for de døende kan bli din djupeste erfaring av kjærlighet'. Han reiser følgende problemstilling: 'Spørsmålet er ikke hvor mye vi fremdeles kan gjøre i årene som ligger foran oss? men: Hvordan kan vi forberede oss for døden på en slik måte at vår død kan være fruktbringende i livene til andre'.
Jeg har et stykke vei å gå før jeg er der at jeg kan si det samme. Jeg holder døden på avstand.
Men på denne dagen er det annerledes. Dette er dagen da himmelen rykker oss nærmere, slik bildet til Bridget Braybrooks gir uttrykk for. Jesu ord, slik det gjengis av apostelen Johannes, i Joh 11,25-26, har fått stadig større betydning:
'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø'.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg som pastor har lest de ordene ved en grav. Det er mange. Men for meg har spesielt de siste årene dette blitt større og større: De som dør i Kristus har aldri vært mer levende! Deres løp er fullført og de er hjemme hos Herren.
Og større og større blir dette: Når jeg tar del i gudstjenestefeiringen så er det med forvissningen om at jeg også feirer sammen med den himmelske festforsamlingen! Jeg omgis av de hellige. Peter Halldorf har sagt ved en anledning: 'Helgenene er de minner oss alle om vår menneskelige verdighet og kall'.
Den samme Halldorf skriver i boken 'De fulgte Jesus':
'Allehelgensfesten er påminnelsen om alle som frambar livene sine som et levende og hellig offer for Herren og seiret. Den levendegjør kirkens kosmiske dimensjon. Alle som er dødd for Kristus, med Kristus og i Kristus, lever med ham. Og ettersom vi er lemmer på Kristi kropp, og de er forherligede lemmer på Herrens forherligede kropp, har vi fellesskap med hverandre. Den bibelske grunnen for at vi hedrer troens vitner er blant annet Paulus' ord om kirkens som Kristi kropp med mange lemmer, og ordene om at de kristne har det samme medborgerskap som de hellige som har hjemmet sitt hos Gud.
Den kirken som består av alle pilegrimer her i tiden, og den store, hvite flokk i himmelen, skildret i Johannes' åpenbaring, er en kropp i Kristus. Sammen er vi sammenføyd til et hellig tempel i Herren. Når røkelsen stiger fra Herrens gudstjeneste, er den også et tegn på vår forening med kirken i himmelen, det himmelske Jerusalem som venter på at Guds barn skal bli fulltallige.
Denne festen helbreder hjertet fra ensomhet og isolasjon: vi minnes om vi at vi ikke er alene, men en del av et fellesskap som er skapt til evig liv'. (Peter Halldorf/Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 326)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar