Helt uventet inviterer møtelederen alle barna fram for å be for meg! Og de var mange. De flokket seg rundt meg. Sist jeg var der var det nemlig noen barn som gjerne ville be for meg. De visste at jeg er syk. Nå ville alle barna gjøre det. De stilte seg rundt meg i en stor ring og alle som nådde fram la hendene på meg, og så ba så inderlig til Gud. Selv klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Noe slikt har aldri skjedd med meg før! Fantastisk opplevelse.
Litt senere i gudstjenesten kom to barn fram og tente det første lyset i adventsstaken og sang for oss. Og som om dette ikke var nok, så kom lille Aaron til meg etter møtet for å be for meg han også, og en annen hadde laget en flott tegning som viser Jesus som henger på korset og med gode ord til meg.
Så heldig jeg er! Velsignet.
Og barna, ja, disse 40 dagene før Kristi fødselsfest er jo for dem. Jeg kan ennå huske forundringen, spenningen, den sitrende gleden, forventningen før jul. Ennå sitter barndommens gode dufter igjen. Av bakverk, av røkelse. Vi hadde alltid røkelse i hjemmet vårt. Det la mor på ovnen så den gode duften spredte seg i hele huset. Da var det advent og jul.
Måtte vi ha tid for barna nå i advent. Ikke være så travle at vi ikke har tid for å være sammen med dem, lytte til dem, leke med dem.
Jeg fikk et godt råd når jeg ble pastor:
'Bli ikke så stor at du ikke tar deg tid til å bøye deg ned for å snakke til et barn før du går opp på talerstolen. Har du ikke tid for det, eller føler deg for stor for noe slikt, har du ingen ting på en prekestol å gjøre!'
Det var et veldig godt råd å ta med seg. Og jeg har forsøkt så godt jeg kan å bøye meg ned for å komme på samme nivå som et barn. Herren selv sa jo at vi skulle bli som barn igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar