Kirken må hele tiden reformeres - må den virkelig det?

Jeg leste en uttalelse av en frikirkelig leder i Sverige i dag, som sier noe jeg av og til hører: "Kirken må stadig reformeres." Min umiddelbare reaksjon er denne: Må den?

At Reformasjonen med stor R var påkrevet er det vel ingen som helst tvil om. Oppgjøret med vranglære var livsnødvendig. Så om den frikirkelige lederen tenker i disse baner, når han snakker om en stadig, pågående reformasjon, så er jeg ikke uenig i det.

Men om det er i betydningen tilpassning til vår tid, så er jeg ikke uten videre enig. Selve utfordringen med protestantismen er jo alle de ulike måtene å se en og samme ting på! Mange vil lese Bibelen på sin måte. Innen den sammenhengen jeg selv har stått i hørte jeg enkelte si: Min måte å lese Bibelen på er like riktig som din måte å lese Bibelen på. Resultatet: Minst to forskjellige måter å oppleve samme tekst på. Det er spøkefullt blitt sagt at om tre baptister møtes, er det minst fem ulike oppfatninger! Og det er noe sant i det. Det er så mange meninger, og alle påberoper seg å sitte inne med rett oppfatning, rett mening.

For noen år siden gikk det en såpeserie på NRK. Det var den gangen vi hadde bare en norsk TV kanal, og reklameinnslaget lød: Stadig like forvirra? Ikkje etter denne episoden av ... Var det ikke Forviklingar serien het? Slik kan det oppleves når kan ser frikirkeligheten under ett.

Nei, jeg tror slett ikke kirken kan reformeres hele tiden. Jeg tror ikke det lenger, om jeg noensinne har trodd det.

Noe må stå fast. Noe er uforanderlig.

Og da tenker jeg ikke bare på det som har med den kristne lære å gjøre.

Jeg tror heller ikke alt annet heller skal reformeres for å tilpasse seg tiden.

Det finnes gode tradisjoner som bør ivaretas, og følges ganske enkelt fordi de har fulgt kirken siden dens grunnleggelse og bærer så gode frukter i seg selv.

Hva er det som gjør at vi tror at vi har funnet opp ting som er så mye bedre enn de som var? Og jeg spør: med alle de hopp og sprett og tjo og hei, som er innført som såkalte virkemidler de senere årene, hvor mange nye er blitt vunnet for Guds rike? Hvor mange menighetsmedlemmer er det blitt? Tro om ikke folk som lever i verden, med alle de utfordringer den gir på godt og vondt, faktisk lengter etter noe annet enn disco når de først trer over dørstokken til en kirke. Kanskje er det liv de ser etter, og da mener jeg noe helt annet enn det vi krampaktig forsøker å lage.