tirsdag, august 25, 2009

Kristi brud, våre krav til å leve egne liv og menneskers fortapelse

Flere steder i Det nye testamente leser vi at Herren gjør en brud rede for seg selv: ren og hellig, kjærlig og lydig, herlig og triumferende, uten skam, som bærer Hans særtrekk. Hvem er så denne Kristi brud? Hans brud er kroppen av de sanne troende, Guds levende menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.

Men mange troende i dag har mistet interessen for menigheten. Lojalitet og hengivelse til en lokal menighet er byttet ut med de mange personlige interessene og kravene som stilles fra så mange hold. Ikke minst vår travle livsstil gjør det vanskelig å kunne møtes med andre troende.

I noen artikler den siste tiden har jeg satt søkelys på det broder Andreas sier i et intervju med Dagen/Magazinet: Vi trenger en radikal endring av måten vi lever våre liv på!

I møte med mennesker som har en helt annen bakgrunn enn oss, f.eks muslimer som kommer til tro på Jesus, og som er villige til å gi sine liv for Jesus, eller kinesiske kristne eller kristne i Sentral-Asia som blir kastet i fengsel, men som likevel fortsetter å evangelisere, blir den kristendomsformen vi praktiserer her i Vesten dvask.

Jeg har skrevet om nøden de siste dagene for at Europa trenger å reevangeliseres. Om Hellas som desperat trenger evangeliske menigheter.

Men faktum er følgende: Mannge norske kristne tenker ikke engang på hvilket ansvar de har for misjonsbefalingen. Norske kristne SKAL ha sin ferie, gjerne i Hellas eller Tyrkia, men de skal ikke ta med seg bibler eller traktater for å vitne. De skal ha ferie. For livet i Norge er så krevende, at det har de krav på. Hva med livene til de som lever i muslimske land, og som blir kristne, er ikke de krevende? Betaler de en høyere pris for å følge Jesus, eller gjør vi det?

Betyr det at jeg ikke unner folk ferie? Selvsagt gjør jeg det. Men tenker du på at mennesker går evig fortapt fordi de ikke hører evangeliet? Mens du ligger på stranda og slikker sol, og tenker, DETTE har jeg krav på.

Skriver jeg dette for å skape dårlig samvittighet? Ja, kanskje vi trenger å ruske opp i våre hverdager og spørre oss selv om vi virkelig setter Guds rike først. Kanskje jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å utfordre deg?

Hva med å avsette en uke av neste års sommerferie til å dra på team et sted i Europa for å hjelpe en menighet med evangelisering? Eller reise til et land for å oppmuntre de troende på stedet, som ikke har kontakt med kristne utenfra, og som blir forfulgt for sin tro på Jesus. Eller er det slik at du som følger Jesus, bestemmer over ditt liv selv, og gjør det som passer deg og dine aller best. Vi lever tross alt bare en gang. Ja, men det kommer en evighet etter dette også.

14 kommentarer:

Anonym sa...

Neimen om du er redd for å irritere folk, eller skape problemer for dem! Ikke minst dårlig samvittighet.

Men du har helt rett. Norske kristne er blitt noen store egoister. Men selv inkludert. Særlig meg.

Jeg innser at Jesus ikke er herre i mitt liv. Ikke på ordentlig.

Anonym sa...

Du stiller det tøffeste av alle spørsmål. Hva gjør jeg med at mennesker går fortapt. Dvs pines og plages i en evighet.
Hva gjør jeg med det?
Hva betyr det for meg?

Du vet, om man virkelig tar dette spørsmålet innover seg, blir alle andre ting ganske fort så ufattelig ubetydelige.

Hva betyr det vel om Man U vinner Europacupen, eller Thorkildens får gull i VM i spydkast, eller hva enn annet det måtte være av de jordiske ting.

Jeg tror at kristne i stadig større grad bør ta disse spørsmålene innover seg, ikke for å skape dårlig samvittighet og frykt, men for å drive oss ned på kne i bønn og rop til Herren om at han må gi oss kraften til å leve hver dag for Ham...helfokusert på hans rike og hans rettferd.

Vi trenger kraft fra det høye og stadig omvendelse.

Gud gi oss å leve dette livet hvor din sak og ditt hjerte står foran alt annet, enn så fagert og vakkert det kan synes.

MT

Anonym sa...

Dette er et budskap som alle troende bør høre. Jeg tror at budskapet er mangelvare i våre menigheter.

Hvordan er det med vår nød for de fortapte?

Dette har jeg blitt påminnet flere ganger i de siste. V kan be over så mangt. Men mer enn noen gang trenger vi å be for de ufrelste, våre familiemedlemmer, venner, naboer osv. Be konkret for navngitte, ufrelste.

Ja, jeg er synes at det er kjekt å se en god fotballkamp, men i store og hele så har det jo ingen betydning.Det er så lett å bli sløv. Det er menneskenes frelse vi troende bør være opptatt av.

La oss være radikale og avstå fra det som verden har å tilby. Jeg vet at det er en kamp. En kamp vi kan vinne!

Stener

Bjørn Olav sa...

Ja, kanskje er det slik at jeg må irritere noen! Vi trenger å våkne opp for alvoret. Mennesker går evig fortapt, mens vi forholder oss rolig. Jeg hører stadig folk si: Ikke alle skal reise ut som misjonærer. Nesten som om dette var et bibelsted. Hvor har de det fra, mon tro? Ikke fra sjelefienden vel?

Bjørn Olav sa...

MT og Stener

Vårt største behov i Kristi forsamling i Norge i dag er ikke mer fancy møter, men nød for menneskers frelse. Jeg tror ikke vi kommer til å se noen endring før noen tar dette på alvor, og begynner å leve helt annerledes enn vi gjør nå.

Anno 2008 Nym sa...

Mange ting kan holde oss kristne i Norge tilbake. F.eks.:
- Vi ser på tid med Gud som et offer; som tid som "går bort", selv om Gud styrker og hjelper den som er sammen med Ham.
- Trend i samfunnet som går ut på å leve bare for seg selv, men Gud kaller oss til å leve for noe som er større enn oss selv, med Gud i sentrum og ikke oss selv i sentrum.
- Lite forkynnelse om livets to utganger gjør at vi tar troen mindre alvorlig.
- Ord som omvendelse og gudsfrykt brukes skjeldent. (Dette har sammenheng med forrige punkt.)

Bjørn Olav sa...

Jeg tror du er inne på det, Anno2008nym. Når det gjelder livets to utganger kan ikke jeg huske at jeg har hørt mye forkynnelse om det de siste 10-15 årene.

Jeg holder på å skrive en artikkel om fortapelsen, som vil bli publisert med det første.

Anonym sa...

Jeg er jo enig med alle her inne nå. Og det tror jeg de fleste er, om de tenker seg litt om. Men det som er et problem er at vi ikke gjør noe med det. Når jeg leser svarene så kommer lignelsen om såkornet i tankene mine.
Desverre så tror jeg de flest av oss har det slik at vi tar i mot ordet, er enig og sier amen. Men etter at vi har fått det litt på avstand og mesterligaen begynner, og alle de andre spennende tingende som vi bare måå ha med oss så kveles ordet vi hørte og dør.
Tenk om vi kunne bruke noe av den tiden som vi brukte foran pc'n for og lese og skrive blogger til og vinne mennesker for Gud.... :))

Tobias

Bjørn Olav sa...

Godt poeng, Tobias, men nå blir faktisk folk frelst ved å lese blogger også! Det er faktisk et godt arbeidsredskap for å få ut evangeliet. Jeg kunne fortalt deg litt av hvert om akkurat det.

Anonym sa...

Det er ikke vanskelig å være enig i ditt budskap her Bjørn Olav; det er stort sett "først meg selv"-tankegangen som råder, også for mennesker som er erklærte kristne. Vår travle hverdag kveler fort de kall Gud har lagt ferdig for oss. Vi er for "flinke" til å bruke dette som unnskyldning. Ja, hverdagen er travel for svært mange, men du verden hvor mange plasser/"hull" vi kan klare å rydde for å virke for Herren, i løpet av en dag, i løpet av en uke. Og ferien er jo mulighetenes tid!


"Men faktum er følgende: Mange norske kristne tenker ikke engang på hvilket ansvar de har for misjonsbefalingen."

Ja! Men jeg vil foreslå å nyansere dette. Jeg tror at "kristne" ikke kjenner sitt ansvar for å virke i Jesu legeme, som er menigheten. Deretter mener jeg at menighetene ikke er nok bevisste og klar over sitt ansvar for misjonsbefalingen. Det er ikke alle menigheter som fungerer optimalt. Men jeg tror at kristne må prøve å "finne" hverandre mer enn vi ser i dag. Med det mener jeg at kristne må slå seg sammen i arbeidsgrupper for å utføre det de eventuelt har kall til. Ofte er det imidlertid slik at man ikke finner noen som vil være med på det en føler en har kall til, men da er det tålmodighet og bønn som gjelder og være åpen for Guds ledelse.

Hilsen
Thomas i S.

Anonym sa...

Bare en bemerkning over en setning i artikkelen. Du skriver:

"Men tenker du på at mennesker går evig fortapt fordi de ikke hører evangeliet?"

Dette er et punkt i teologien som det er forskjellige meninger om.

Gud ønsker at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1.Tim.2,4).

Jeg tror at det vil skje mye etter oppstandelsen. Vi vil nok få vite mer om Guds kjærlighet, ja evangeliet! Oppstandelsen vil alle oppleve, men en del vil stå opp til evig liv mens resten vil stå opp til en dom som fører til evig død, "den annen død" (Joh.Åp. 20,14-15). Men før dette "endelige" skjer vil vi nok kunne stifte bekjennskap til Herren selv, alle skal bøye kne, men alle vil ikke ta i mot Hans frelse!

Når Jesus sier (Joh, 3,16) at - "For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." - så kan det ikke være på betingelse av at mennesker må ha blitt forkynt evangeliet på en riktig og sann måte før de går i den første død ("sovedøden"). Vi har å gjøre med en Rettferdig Gud, heldigvis!

Hilsen
Thomas i S.

Anonym sa...

MT skriver i sin første kommentar her, kl.10.24 AM:

"Hva gjør jeg med at mennesker går fortapt. Dvs pines og plages i en evighet."

Mener du at fortapelsen består i en evig pine hvor "de fortapte" opplever pinen og er i live? Dette strider i tilfelle mot Bibelens helhet og Guds vesen.

Hvis du mener slik så er påstanden like feil som å påstå at mennesket har en udødelig sjel. Det blir i strid med f.eks. 1. Mos. 2,16-17 og Johannes Åpenbarings lære om den annen død (Joh.Åp.20, 14-15).

Hilsen
Thomas i S.

Anonym sa...

Tilleggskommentar til "en bemerkning over en setning i artikkelen."

Forkynnelse av evangeliet er likevel svært viktig! Det er en del av åndskampen og det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å vise Gud at vi elsker Han.

Hilsen
Thomas i S.

Bjørn Olav sa...

Bare kort før jeg går til køys: Jeg kommer innom dette i serien min om evig liv eller evig fortapelse.