Spor etter Gud i egen livshistorie, del 3

Opplevelsen jeg hadde rundt alterringen i Gjøvik kirke ble skjellsettende for meg. Dåpen i Den Hellige Ånd gav økt hunger og kjærlighet til Jesus. Tre ting satte sitt preg på årene som fulgte:

1. En lengsel etter å leve i Guds nærvær
2. En trang til å vitne
3. En kjærlighet til alt Guds folk

Daglig bibelstudium og bønn ble en livsnødvendighet. Jeg elsket å gå på bønnemøter. Det var da også på et bønnemøte jeg bestemte meg for å bli en kristen, og som som jeg har fortalt: Mitt første leveår gikk min bestemor og bar meg, og ba for meg. Hver eneste lørdag var jeg ute på gata for å vitne. Om ingen andre fulgte med, så var det min plass. Gjerne med bøker og traktater. Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid, og en vidunderlig frukt av denne, var at man oppdaget andre trossøsken! Jeg har aldri sluttet å forundre meg over Guds mangfoldige familie. For mange år siden leste jeg en bok av Michael Harper, som vel må sies å være en av 'fedrene' til nettopp Den karismatiske bevegelsen. Han skrev om søster Evangelika og søster Katholika, husker jeg. Vel, så mange katolikker var det ikke på Gjøvik den gangen - i hvert fall ikke som gjorde synlig vesen av seg. Men vi var en fargerik familie med lutheranere, pinsevenner, baptister, frelsesarmeen, frikirkefolk.

Jeg har beskrevet tiden i det kristne fellesskapet jeg var en del av, som de beste ti årene jeg har hatt hva menighetstilhørighet angår. Og jeg mener det. Måten å leve på: nært hverandre, hvor man kan leve ut kristenlivet i hverdagen på en praktisk måte. Dessuten fikk vi en gedigen undervisning om hva menigheten er, takket være brødrene som kom over fra England. De hadde virkelig lys over Guds ord når det gjaldt å se menigheten fra Guds synsvinkel. Denne undervisningen er nok det viktigste jeg har med meg fra disse årene, og har dannet grunnlaget for alt annet jeg har drevet med og vært interessert i. Jeg var selv en tur i England på denne tiden, og fikk stifte bekjentskap med mennesker som levde i husmenigheter der. Det gjorde et sterkt inntrykk å se samholdet, kjærligheten og ikke minst begeistringen for Jesus i disse sammenhengene.

Det snakkes i visse sammenhenger mye om husmenigheter også i dag. Men i møte med dagens 'husmenighetsfolk', så er det veldig mye snakk om møteformer - at man skal møtes i en husmenighet, og at dette er den bibelske formen for menighet, men jeg hører aldri noe om hva menigheten virkelig er, sett fra Guds synsvinkel. Jeg er av og til innom noen av de norske nettsidene som skrives av de som i dag er opptatt av husmenigheter, og finner ikke noe om dette der. Derimot finner en masse artikler om hvordan menigheten skal samles, organiseres - eller aller helst, hvordan den ikke skal organiseres, men ingenting om hva Gud lengter etter.

De husmenighetene som eksisterte i den tiden jeg her beskriver var organiske menigheter med en tydelig ledelse. De ble ledet av mennesker godt utrustet av Herren til oppgaven. Vi våget å snakke om apostler og profeter, og vi kunne også gjenkjenne noen av dem. De fortalte aldri at det var det de var, de bar ingen merkelapp, eller hadde visitkort som sa at de var den eller den apostelen eller profeten, men vi så hvordan de tjente Guds folk.

Han som gjorde mest inntrykk på meg, og som skulle bli en åndelig far for meg, kom over fra England med trompeten sin. Du fant ham enten på kjøkkenet hvor han vasket opp sammen med en av oss andre, eller under møtet hvor han spilte til lovsangene. Han betalte reisen selv, og brukte tiden på å samtale med oss. Når han så åpnet Bibelen sin for å dele noe fra Guds ord, var det med en autoritet og dybde jeg sjeldent har opplevd maken til. Men så hadde han da også beredt grunnen ved å tjene. Han viste med eget levd liv hva en apostel egentlig er. Her var det ingen primadonnanykker, spesialoppvartning eller fremheving av en selv.

Gjennom vennene fra England skulle vi også få et unikt innsyn i mye av det Gud gjorde rundt om i verden på denne tiden. Brødrene som kom over til oss, var godt orienterte. De tilhørte en voksende bevegelse av mennesker som alle lengtet etter at Gud skulle gjenopprette menigheten og tjenestegavene. Et svært sentralt ord for oss i denne tiden var Apg 3,20-21:

'... og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av'.

Ganske så uventet ble jeg selv trukket inn i en profetisk bønnetjeneste gjennom kontakt med den internasjonale bønnebevegelsen, som da var i sin gryende startfase.

(fortsettes)