Spor etter Gud i egen livshistorie, del 7

Jeg ble tidlig interessert i kirkehistorie, og jo mer jeg leste om den tidlige kirkens historie, jo mer kjente jeg en dragning mot kirkens røtter. Til originalkristendommen. Lesningen av 'En russisk pilegrims beretning', som jeg skrev om i en tidligere artikkel, førte meg til Filokalia, som er en samling av tekster, skrevet mellom 300-1400, og er de gamle fedrenes skrifter om den indre bønnen. Og via den stiftet jeg bekjentskap med Serafim av Sarov, Hl. Sergius av Radonezh, Hl Nil av Sora, Hl. Aleksander av Svir, Optina klosterets åndelige veiledere - for å nevne noe. Vi skriver tidlig 1980-tall. Gjennom en ortodoks bokhandel i Stockholm fikk jeg hjelp til å finne frem til gullet! En annen viktig inspirasjonskilde var månedsmagasinet 'The Orthodox Word', utgitt av en liten klosterkommunitet i California. Her fantes artikler man ikke fant noe sted, om Guds menn som levde radikalt for Jesus. Så oppdaget jeg ørkenfedrene, og Den koptiske kirken. Dette var lenge før Peter Halldorf skrev sine gode bøker om dem, og andre temaer knyttet til det indre livet. Når jeg så begynte å lese Peter Halldorf sine bøker, så bekreftet de på mange måter mye av det jeg allerede hadde lest og studert i så mange år.

Lesningen av ortodoks litteratur var på mange måter en åndelig forfriskning for meg. Det var en helt annen måte å tenke på og tilnærme seg bibeltekstene. Det åpnet opp et landskap som var vidt og raust, og det loddet djupere enn noe annet av det jeg hadde lest. I perioder overlevde jeg åndelig på noe av det jeg leste. Og det skapte lengsel etter et mer autentisk liv, ikke minst gudstjenesteliv.

Dette skjedde samtidig med at jeg tjenestegjorde som pastor i en baptistkirke. På den ene siden følte jeg meg beriket gjennom det jeg opplevde av fornyelse som kom gjennom den karismatiske bevegelsen. Ikke minst lovsangen betydde mye for meg, og Jesusbegeistringen. Men med trosbevegelsens innflytelse kom etter hvert jaget, og slitenheten. Det ble en stor avstand mellom det man bekjente på møtene, og de sterke talene om det seierrike livet, og den virkelighet han opplevde selv - og i menighetssammenheng. Som årene gikk kjente jeg mer og mer på at jeg ble tappet for krefter. Kravet til å lykkes, til å oppleve fremgang og vekst, var stort. Både selvpålagt og forventet av andre.

I denne perioden overlevde jeg på den sikringskosten som jeg fikk ved å lese noen av de ortodokse klassikerne. Noe annet var at jeg oppdaget Jesusbønnen. Den skal jeg skrive om senere. Men jeg kjente en stadig større fremmedfølelse på mange av de møtene og konferansene jeg deltok på. Visst var det inspirerende taler, og gode møter - mange ganger, men samtidig føltes mye av dette underlig. Det dreide seg så mye om meg, mitt og mine. Hvordan jeg kunne bli velsignet, hvordan jeg kunne ha fremgang, hvordan jeg kunne sikre meg Guds velsignelse. Og så lite om Ham, om Herren, ærbødigheten for det hellige, så lite av gudsfrykten.

Så annerledes det da var å møte kristne fra andre deler av Guds familie, ikke minst russiske og koptiske kristne. Oppleve deres hellighet. Ja, jeg vil bruke det ordet. De bar med seg noe annet, en atmosfære av hellighet, som gjorde at når man var sammen med dem, merket man at Ånden var nærværende. Med liv, med frihet, og man kjente på den djupe gudsfrykten de bar med seg.

Jeg følte også på min egen åndelige fattigdom, og hvor grunn vår egen tradisjon ofte var. Mye handlet om hva vi 'følte', hele tiden. Følte vi det bra, ja så var Gud til stede. Følte vi det ikke så bra, så var ikke Gud der. Men tro om det virkelig var slik? Tro om vi i det hele tatt opplevde Guds nærvær, når vi snakket om at det var et så 'sterkt møte'?

I dag blir jeg ofte sliten av mennesker som snakker om hvor sterkt alt er, og hvordan de føler både det ene og det andre. Jeg tror faktisk det handler om vår egen usikkerhet, og vår lengsel etter at noe skal skje, enn av et virkelig møte med den hellige Gud. Jeg tror det møtet er annerledes. I hvert fall de jeg leser om i Bibelen. Der faller folk - ikke bakover - men framover, på kne eller forover med hele seg, fordi de bare må bøye seg for Ham som er tre ganger hellig.

(fortsettes)