Som bloggens lesere vet er jeg mer enn gjennomsnittlig interessert i kirkehistorie! Jeg synes det er fascinerende og spennende å lese om Helligåndens gjerning gjennom århundrene, og at det alltid har vært til stede en menighet som dødsrikets porter ikke har fått makt over. Verken keiser eller paver eller staten har klart å ødelegge den. Det har alltid vært en rest som har hørt Herren til, som aldri gikk kompromissets vei, men betalte sin radikale overbevisning med sine egne liv. Når man studerer kirkehistorien vil man av og til komme til valg hvor man enten må tro det som samtiden oppfattet som rett lære, eller man må holde for sant det som Bibelen sier. I utgangspunktet burde ikke det være et vanskelig valg, men så kan det være av og til. For det er jo et faktum at man har kommet frem til ulike syn på bibelske spørsmål. Men i tilfeller hvor den rådende kirke sier en ting, og Bibelen klart og tydelig sier noe annet, er det i hvert fall for meg slik at det er Bibelens ord som gjelder. Punktum. For det finnes jo bare èn guddommelig inspirert og ufeilbarlig tekst, ikke flere.Om Guds ord heter det:
"Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet". (2.Tim 3,16)
Noe slikt kan ikke sies om noe annet. Menneskelige ord er feilbarlige, selv om den personen som uttaler det betraktes som hellig. Vedkommendes ord kommer aldri opp mot Skriftens verken i kvalitet eller innhold. Deres ord vil alltid være sekundære. Og kommer man i en situasjon hvor Kirkens menn uttaler at Bibelens forfattere tok feil, eller misforstod, og at det er Kirkens tolkning som er rett, så er det ingen tvil om at det er Kirkens menn som tar feil og Bibelen som har rett! Hvorfor? Fordi det bare er Bibelen som er Guds evige, autoritative, ufeilbarlige ord. Om Bibelen kan man med rette si: Ingenting over, ingenting ved siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar