Hva tenkte han når han fikk denne hilsenen til en menighet han hadde vært pastor for? Hva ville jeg ha tenkt, om det har jeg som måtte gå med bud til en av de menigheten jeg har vært pastor for? Som med de andre menighetene som fikk brev fra Jesus er det mye poitivt å si. Forsamlingen i Efesos får ros av Jesus for både sine gjerninger, det arbeidet den har utført og for den utholdenheten den har vist. Den får også ros i sin kamp for å bevare den overleverte troen og sin kamp mot vranglæren. Apostelen Johannes hadde nok mye av åren for det.
Men så er det dette med det indre livet.
Den første kjærligheten. Den som er personlig. Den som handler om forholdet mellom Jesus og den enkelte.
Det er mulig å ha alt på stell, det er mulig å ha helt rett, og likevel ta fullstendig feil.
Det er mulig å leve, og likevel være død.
Jeg lurer hva Johannes tenkte, når han skrev ned brevet til akkurat denne menigheten?
Jeg tror han tok den åndelige tilstandsrapporten til Jesus med stor sorg. Menigheten i Efesos hadde arbeidet hardt for å ivareta den apostoliske troen. Den hadde tatt avvist falske apostler, men midt oppe i alt dette, hadde den mistet det viktigste av alt: kjærligheten til Jesus. Begeistringen, gløden, hengivenheten var bort. Jesus var ikke lenger sentrum i forsamligen i Efesos. Det var andre ting som hadde kommet foran. Rett lære, ja, men Jesus var ikke først. Det er skremmende mulig.
Følte Johannes at han hadde et visst ansvar for at det ble slik i denne forsamlingen? Jeg vet ikke. Men at det ble en bønnebyrde for ham er jeg helt sikker på. I brevene sine har han jo skrevet så mye om kjærligheten. Om Guds kjærlighet til oss, og om vårt gjensvar. Nå var det mangel på den første kjærligheten - brudekjærligheten til Jesus - som manglet i Efesos. Det må ha sjokkert ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar