Jeg er ingen ballerina, men kroppen min ber. Jeg har formet mine hender som en skål. den er tom. Tomhendt kom jeg til verden, tomhendt går jeg bort. Men du fyller begeret, så det renner over.
Men akkurat nå er det lite der. Begeret er snart tomt.
Hvor lenge, Herre, hvor lenge, drøyer du?
Ordene mine har klebet seg til ganen, strupen er tørr.
Knoklene mine er såre etter å ha banket på himmeldøra.
Hvor lenge?
Nattten er mørk.
Jeg er bare bønn.
Et eneste rop til deg.
Om lindring, at kroppen kan få ro.
At mitt hjerte kan slå i takt med ditt.
Det er så urolig.
Gjøvik, en stormfull seilas natt til 1.september 2020.
Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar