Mens jeg nører opp ilden

Finnes det noe koseligere enn å tenne opp i ovnen? Ikke for meg. Jeg gleder meg stort over disse siste dagene av september, hvor det er blitt såpass kjørlig at det er godt å fyre opp i ovnen og brygge seg et krus med glovarm Yorkshire-tea og trekke på seg en genser. Det finnes en egen keltisk bønn for dette, som jeg har skrevet ned i min personlige bønnebok: 

"I denne morgen, mens jeg nører opp ilden, ber jeg at Guds kjærlighetsflamme må brenne i mitt hjerte, og i hjertene til alle jeg møter i dag. Jeg ber om at ingen misunnelse og ingen ondskap, intet hat og ingen frykt må kvele flammen. Jeg ber om at ingen forakt og stolthet, må skylle som vann over ilden. Måtte i stedet gnisten fra Guds kjærlighet tenne kjærligheten i mitt hjerte, slik at den kan skinne klart gjennom dagen. Måtte jeg få varme den som er ensom, de har harde og livløse hjerter, slik at alle kan kjenne velværet av Guds kjærlighet."

Og mens ilden brenner og varmen brer seg i huset, leser jeg tekster av Anne Kristin og Sven Aasmundtveir, så både sjelen og ånden min har det godt, mens kroppen blir varm.