Deler av gårsdagen brukte jeg til å lytte til de blendende vakre og melodiøse nattverdsalmene til franskmannen og dominikaneren Andre Gouzes. Det er som å være i himmelen!! Men det er med et stort vemod jeg lytter til dem, for tankene mine har også vært hos fader Paolo Dall'Oglio (bildet), den italienske jesuitt-presten, som i mer enn 30 år arbeidet utrettelig med forsoning mellom kristne og muslimer i Syria og som ble kidnappet og mest sannsynlig drept av IS. Jeg traff ham bare en eneste gang, men samtalen mellom oss, har satt så djupe spor i meg at det har vært med på å forme mitt liv siden samtalen som fant sted 7.juli 2012 på Klækken hotell ved Hønefoss. Rett etter besøket på Klækken dro fader Paolo til Rom, hvor han etter planen skulle ha en studiepermisjon. Men fader Paolo hadde ikke ro på seg. Han måtte tilbake til sitt elskede Syria. Uredd som han var dro han rett til løvens hule, Raqqa, selve hovedkvarteret til terrororganisasjonen IS. Der stopper alle spor.
Fader Paolo bygget opp noe helt unikt i Syria. Ikke bare gjenreiste han en overgitt klosterruin høyt oppe i fjellene, nesten bare med sine egne never, men i det gjenreiste klosteret, Hellige Moses Abyssinian eller Deir Mar Musa al-Habashi, omlag 80 kilometer nord for Damaskus, grunnla han en kommunitet med et levende gudstjenesteliv. Hit kom også muslimer, for å være vitne til det unike gudstjenestelivet med vekt på tidebønn og nattverdfeiring.
Fader Paolo var en lærd munkeprest. Han hadde en doktorgrad i komperativ religion og islamstudier. Men det var ikke det som grep de som hadde privilegiet å få møte ham. Det var den bønnens atmosfære han bar med seg. Han var bokstavelig stor mann, men heller ikke det var det i øyenfallende. Han fylt hele rommet med dette mettede nærværet av Den Hellige. Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte. Det var spesielt, veldig spesielt. Det er bare noen sjeldne ganger jeg har opplevd noe slik.
Nå kjenner jeg på et djupt savn etter ham.
Det var bare et kort møte mellom oss, men det sitter i kroppen, som om det var i dag.
Og det forstreker seg mens jeg lytter til Andre Gouzes og hans vakre nattverdsalme:
'Visheten har dukat sitt bord'.
Referenget lyder slik:
Kom och ät av mitt bröd, drick av vinet!
Nu har visheten dukat sitt bord. Hun ropar
til dem som hungrar och törstar.
Hun bjuder oss in till Herrens påsk.
Måtte jeg leve som ham, helt overgitt, og bære med meg samme bønnens atmosfære. Det var jo det som var så livsforvandlende i samtalen mellom oss på Klækken. Fader Paolo duftet himmel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar