Mandag feiret vi minnedagen for 'det hellige korsets opphøyelse'. Historisk sett er denne dagen til minne om at man fant igjen det korset Jesus døde på. Siden 300-tallet har dagen blitt feiret 14.september. Men det er ikke årsaken til at jeg feirer den. Jesu Kristi kors er nemlig universets sentrum. Vi blir aldri ferdig med det. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for våre liv.
I går leste jeg noe om skuespulleren Jim Caviezel, som spilte Jesus i 'The Passion'. Det skulle vise seg å bli en voldsom påkjenning. Han tok av over 20 kilo, ble rammet av et lyn, ved et uhell pisket med en pisk to ganger, som etterlot et 14-tommers arr, fikk skulderen forskjøvet og led av lungebetennelse og hypotermi fra å henge mest naken på et kors i flere timer ute. Kroppen hans var så stresset og utmattet av å spille rollen at han måtte ha 2 åpne hjerteoperasjoner etter produksjonen! Korsfestelsesscenen alene tok 5 uker av 2-måneders filmtid.
Men dette er for ingen ting å regne mot det Jesus led. I tillegg til den fysiske- og psykiske påkjenningen, opplevde Han at alle verdens synder ble lagt på Ham og Han opplevde også Guds-fraværet.
Og tenk det var for meg.
Og deg.
Hans lidelse er ufattelig, djupene som finnes vil vi aldri fatte og forstå på denne siden av evigheten. Jeg kan ikke få takket Ham nok.
Og frelsesverket er fullbrakt. Det skal ikke gjentas:
"... slik er også Kristus ofret en gang for alle for å bære syndene for de mange..." (Hebr 9,28)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar