God morgen, Jesus!

Hver morgen gjorde hun det samme. I det  hun åpnet øynene, sa mor Teresa: 'God morgen, Jesus!' Dermed holdt hun rett fokus, på det kjæreste hun hadde: relasjonen til personen Jesus. Denne stadige konsentrasjonen om Jesus utgjorde mor Teresas liv. Alt annet måtte like for den. Jesus var først, mest sentral.

Jeg har tenkt mye på ordene: 

'Kristus, deres liv.' (Kol 3,4)

'Kristus er alt...' (Kol 3,11)

'Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap, Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus.' (Fil 3,7-8)

Jeg kan bare svare for meg selv, men av og til er jeg redd disse versene blir selvfølgeligheter. Vi er liksom forpliktet på å si: selvsagt er det slik! 

Men for egen del, spør jeg meg selv: Kan jeg virkelig si at Kristus er mitt liv? At Han er alt? At jeg regner alt annet som skrap, fordi det å kjenne Kristuus, vinne Ham, er verd alt annet?  Jeg merker meg at apostelen bruker ordene: 'kan vinne Kristus'. Ikke 'har vunnet'. Han var ikke i mål ennå, da han skrev disse ordene. 

Så mye er satt på vent i livet mitt, som med så mange andre. For tiden opplever jeg sterke smerter. De kommer i bølger, og tar nesten pusten fra meg. I denne situasjonen har jeg bare en bønn: Gi meg Jesus! Bare Jesus. Det er så mye som tar oppmerksomheten bort fra Jesus. Smerter kan gjøre det. Derfor vil jeg løfte blikket på Jesus - troens opphavsmann og fullender!

Blir ikke det for ensidig? For enkelt? Nei, ikke for meg. Jeg ber om at det må komme en tid i mitt liv hvor jeg av hele hjertet kan si: Kristus er alt. Han er mitt liv.

Denne korona-tiden er en tid for å trekke seg tilbake, være stille, grunne, betrakte, dvele ved Jesus. Den som tror haster ikke. Han eller hun tar det med ro. Inntil Kristus vinner skikkelse i oss.