To drømmer

To netter på rad har jeg hatt drømmer, som både har uroet meg og oppmuntret meg. Natt til fredag drømte jeg at jeg var invitert til å tale til en stor forsamling. Salen var et utendørs amfi. Det var bare et problem. Talerstolen sto så langt unna folkemengden, at jeg ikke hadde kontakt med den. Det var som om jeg så folkemengden på ganske stor avstand. Dermed måtte talerstolen flyttes nærmere forsamlingen.

Natt til i dag drømte jeg om en gruppe med menn og kvinner som var samlet i et stort hus på et fjell. Huset var plassert høyt oppe på fjellet, og fra vinduene hadde man utsikt over et vidt landsskap. Man var så høyt oppe at man kom over de andre fjelltoppene i området rundt. Det var som man så nasjon etter nasjon.

Folkene, de var menn, kvinner og barn, som var samlet i dette huset sto i grupper og samtalte med hverandre. De utviste stor iver og glede.  Noen av dem gråt. Andre lo.

- 'Hvem er disse?', hører jeg meg selv si.

- 'De er Aron og Hur', svarer en stemme.

Disse to er kjent fra slaget mot amalekittene, som beskrives i 2.Mos 17:

'Herren sa til Moses: Gå fram foran folket og ta med deg noen av de eldste i Israel. I hånden skal du ta med deg staven du brukte da du slo på elven, og så skal du gå. Se, Jeg skal stå foran deg der på klippen i Horeb... Amalek kom og stred mot Israel i Refidim. Moses sa til Josva: Velg ut noen menn og dra ut og strid mot Amalek! I morgen skal jeg stille meg opp på toppen av fjellet med Guds stav i hånden. Jpsva gjorde som Moses sa til ham og stred mot Amalek. Moses, Aron og Hur gikk opp på toppen av høyden. Da skjedde dette: Så lenge Moses holdt opp hånden sin, hadde Israel overmakten. Men når han hvilte hånden sin, hadde Amalek overmakten. Men hendene til Moses ble tunge. Derfor tok de en stein og la under ham. Han satte seg på den, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på den ene siden og en på den andre. Da var hendene hans støe helt til solen gikk ned. Josva nedkjempet Amaleks folk,' (2.Mos 17,5-6 og v.8-13a)

Slik jeg ser det er det en tydelig sammenheng mellom de to drømmne. Hva den personlige applikasjonen angår, så kommer jeg tilbake til den. Nå vil jeg bare si at det står et slag , og at vi kan bare vinne det gjennom å stride i bønn!

I den siste drømmen ble ordet 'korona' nevnt, og de begrensninger pandemien setter på forkynnelsen, men det fine var at de som var samlet i det store huset på toppen av fjellet, ikke var begrenset. Deres bønner var ikke hindret!! Gjennom deres bønner hadde de en tydelig påvirkningskraft på det som skjeddei de lavereliggende områdene under dem. De var alle - både menn, kvinner og barn - 'satt høyere', hvor de tydelig utkjempet et stort slag. På veggene i dette huset, hvor det tegnet opp store slagplaner, som om det var en kommandosentral under en krig.

Noen lå på kne ved siden av de store vinduene som vendte ut mot dalen og fjellene under. Mange av dem gråt og bar fram inderlige bønner.