Et par samtaler de siste dagene har gjort noe med meg. Den første hadde jeg med min gode venn, Arne Borgersen, på bønnekonferansen på Hedmarktoppen tirsdag. Den andre hadde jeg i går, i Oslo, med et amerikansk ektepar som har arbeidet som misjonærer i Norge i noen år. Samtalene vi hadde dreide seg blant annet om nøden for å bringe evangeliet videre, for evangelisering. Jeg ser på mitt eget liv, og ser hvor liten andel av det, som aktivt brukes for å nå andre med De gode nyhetene om Jesus. "Høsten er sannelig stor", sier Jesus i Matt 9,37-38, og så legger Han til: "men arbeiderne få. Be derfor ..." Jeg stanser der, vi kjenner sikkert fortsettelsen av verset. Dermed kan vi gå glipp av noe vesentlig. Vi vet at Gud må drive arbeidere ut, men vi må også huske vår oppgave: BE! Mer enn noensinne trenger vi å be Gud om å drive ut flere arbeidere. Disse høstarbeiderne kommer ikke av seg selv! De må bes frem! Det er et sterkt ord som er brukt på gresk her: ekbàlè, som betyr ut-kaste, kaste, støte ut, drive ut. Kanskje det er nettopp dette som må til, at Gud driver oss ut av komfortsonen vår? At Helligånden åpner øynene våre så vi ser på samme måten som Jesus så menneskene. Foranledningen for at Jesus taler om at høsten er stor, og arbeiderne få, er dette: "Men da Han så folkeskarene, ble Han grepet av dyp medlidenhet med dem, for de var utmattet og spredd omkring, som sauer uten hyrde." (v.36) Når jeg ber denne bønnen, tror jeg for min egen del, at jeg selv er en del av bønnesvaret. Årsaken til det finnes i Åp 2, i sendebrevet til forsamlingen i Efesos. Jesus ber der forsamlingen vende om og vende tilbake til sin første kjærlighet, og i den sammenhengen sier Han noe veldig viktig: "Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene." (Åp 2,5) Jeg har i dag spurt meg selv: Hva var de første gjerningene jeg gjorde etter at jeg hadde kommet til tro sommeren 1972? Jo, jeg var i fyr og flamme for Jesus! Jeg måtte gi videre det jeg selv hadde fått del i. Derfor stilte jeg stort sett hver eneste lørdag på gatene i hjembyen min, for å drive med gateevangelisering. Engasjementet for evangelisering sprang ut av mitt hjerteforhold til Jesus. Noen år senere dro jeg med Operasjon Mobilisering til den store evangeliseringskonferansen "Love Europe" i Offenburg i Tyskland. Der traff jeg evangelisten Luis Palau. Vi tilbrakte deler av en dag sammen. Det er et møte jeg aldri kommer til å glemme. Palau regnes i dag for å være den mest nærliggende arvtageren etter Billy Graham, ved siden av Grahams egen sønn. Luis Palau taler til de stor massene som teller 100-tusener. Den gangen var han ikke så kjent, men bare det å tilbringe tid sammen med ham, tente gløden i meg etter å se mennesker frelst. Nå ber jeg Gud gjøre kjærligheten til Jesus enda større i livet mitt, slik at jeg gripes av nøden for de fortapte. Jeg vil omvende meg fra at jeg ikke bruker mer tid på å gå ut med evangeliet. Dagens bloggbilde er hentet fra en av Luis Palau's kampanjer i Sør-Amerika.
6 kommentarer:
Jeg tror vi spesielt trenger og be om apostler. Mennesker som kan etablere nye kristne samfunn, og anskje helt nye typer kristne felleskap.
Selv er jeg muligens "en ledig arbeider". Kanskje jeg har noen begrensninger, men jeg er ikke uvillig. Men jeg vet faktisk ikke om en eneste menighet jeg kan anbefale en søkende sjel, (hvis de da ikke har en viss sosial status, og kun ønsker å høre en preken hver søndag). Jeg tror mange er, eller har vært i min situasjon.
For meg ser det ut til at få av dagens ledere er i stand til å se den tilstanden den norske kristenhet egentlig befinner seg i. Mange har simpelt hen utformet menigheter ut fra hensynet til sin rolle på prekestolen.
Den første gangen jeg oppdaget dette var da jeg gjorde en pastor oppmerksom på hvor utrolig mye mer positivt mange opplevde alfakursene enn de vanlige menighetssammlingene. Han smilte kaldt. Han visste det utmerket godt, men så seg selv mye bedre tjent med å vidreføre de eksisterende tradisjonene. De tradisjonene som var skapt av folk i hans egen situasjon. De samme tradisjonene som i stor grad har kjørt norske menigheter i grøfta.
Det er nok slike erfaringer som dette som gjør at jeg syntes det er veldig interessant å lese bloggen til Bjørn Olav.
Anonym,
du har noen poenger. Vi trenger apostler, men ikke apostler som bygger sine egne riker, institusjoner og minnesmerker - ikke apostler som utøver makt over folkene.
Jeg er blitt litt matt i det siste - har snakket med sentrale personer i mange menigheter - og det virker som at menigheter går videre av folk som ikke tror så veldig på det de gjør - og som ikke ser noe alternativ til det gjøre. De får bare henge i stroppen til Jesus kommer. Og de kjeder seg ---
Og så ser de på at det koster enormt med penger og menneskelige ressurser å drive en moderne menighet.
All right kanskje, når en er 20 år - men hva når en er blitt gift, har barn - og er 30-40 år og mer?
Men er det noe realistisk alternativ?
Tore
PS
Vi er opptatt av kristeliggjøre skolene, lovene og samfunnet - "Norge tilbake til Gud" - lurer på om det er vårt kall?
Er Norge en utvalgt nasjon til å være lys? Ligger vår nasjon "i det onde"? Gir Bibelen noe håp om at vi skal kristne lover og praksis - en slags Gudsstat. Kan vi drømme om det?
Anonym og Tore:
Jeg tror dere begge er inne på noe svært vesentlig. Det er tid for apostler. "Og Gud har satt disse i menigheten, FOR DET FØRSTE APOSTLER..." (1.Kor 12,28) "Og Han gav noen til å være apostler.." (Ef 4,11) Apostler som både er veiryddere og grunnleggere. Som forkynner hele Guds råd, som legger grunnen for nytestamentlige menigheter som består.
Men jeg har problemer med de selvutnevnte apostlene. De som bygger sine egne slott. Men fordi Bibelen advarer mot falske apostler, må det jo også finnes noen sanne! La oss be dem fram!
Vårt kall er å bringe Guds rike, og Guds rike er noe konkret. Vi ser det allerede her i tiden, hvor Gudsrikets prinsipper leves ut, hvor Jesus er kronet som Herre, og man underordner seg Guds ord. Å, hvor vi trenger å se mer av dette. Ikke imperier bygget på verdslige prinsipper, men på Gudsrikes nåde og kraft. Som ikke hyller intelektualismen, men visdommen fra Gud.
Tillegg:
Ellers deler jeg anonyms synspunkter om at det er trist å se hvordan vi tviholder på posisjoner. Det er mye prestisje i mye av det som skjer. Skal vi ha med Ånden å gjøre, må vi være fleksible som Han. Jeg tenker ofte på Jesu ord i Joh 3,8: Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den går hen. Slik er den den som er født av Ånden."
Jeg tror faktisk vi er utrolig enige alle tre! :)
Jeg er egentlig en ganske "smal" type, men akkurat dette med å bygge et et sosialt kristen felleskap som har det for øye å vinne sjeler, og gi dem et best mulig miljø for å vokse som kristne, interesserer meg faktisk veldig.
Jeg tror det er helt avgjørende å gi folk en klar oppfattning om hva det innebærer og bli kristen. Knapt noe har skapt mer problemer enn at folk uten videre blir "erklært frelst", og "lagt til menigheten" uten at de har omvendt seg eller tatt kampen opp mot den "gamle adam".
Like viktig tror jeg det er å ansvarliggjøre hver enkelt kristen. Gi hver enkelt i felleskap det ansvaret som i dag forvaltes av noen få, eller kanskje bare en.
Det må ligge noe i de sosiale formene som gjør det naturlig og fremelske de positive sidene hos hver enkelt, og hjelpe hverandre å takle sine mindre sterke sider.
Og frem for alt, bevisstgjøre folk om nådegavenes plass og bruk. Be om dem, og lære og bruke dem. Dette er like viktig som verktøy for et bilverksted.
Så hjertens enig, kjære anonym. En av de ting vi må se Gud restaurere i blant oss er det som har med disippeltrening å gjøre! Det er veldig interessant å lese om det som skjedde i Efesos. I Apgj 19,8-9 kan vi lese: "Og han(Paulus) gikk inn i synagogen og talte frimodig der i tre måneder. Han samtalte og overbeviste om alt som har med Guds rike å gjøre. Men fordi noen av dem forherdet seg og ikke trodde, men talte ondt om Veien overfor folkemengden, dro han bort fra dem og trakk disiplene tilbake. Og hver dag førte han samtaler i Tyrannus' skole."
Dette har jeg tro på. Bevisst opplæring, undervisning og samtaler.
Edin Løvås gjenoppdaget noe gedigent og bibelsk, da han motyok den visjonen som siden har styrt denne mannens liv og virke: "Vår tid trenger Kristus-disipler."
Medlemsskap i en kristen forsamling bør være forbeholdt de som har gått over fra døden til livet, bekjent sine synder og vendt om. Det mente anabaptistene som ble kraftig forfulgt, blant annet av denne årsaken.
Legg inn en kommentar