Mer enn noensinne er vår tid preget av en utbredt shopping i livssynsmarkedet. Man plukker litt her, og litt der, og så snekrer man dette sammen, til sin egen personlige tro. Litt avhengig av hva man liker, og hvordan dette passer inn i det livet man lever. Bekrefter det ens liv? Da må det være rett, for alt som føles rett, må jo være riktig. Så kan jeg føle noe annet, og hente noe et annet sted, men det blir også rett, fordi det føles riktig ut for meg. Slik tenkes det. Felles for alle disse er at man gjerne snakker om gud. En av de som har kommentert på bloggen min i det siste, har hevdet med bestemthet at gud har talt til ham, og at han kan leve som han vil, for kjærlighet kan aldri bli feil. Det har gud sagt til ham. Bibelen avvises som et rent menneskelig produkt, og for denne personens vedkommende, blir hans bibel til hele tiden, etter hvert som dagene går. Andre henter litt inspirasjon i buddhismen, eller finner noen sitater fra Koranen. Illustrerende er at en kjent engelsk komponist nylig hentet tekster fra denne boken, for å beskrive ulike sider ved Guds vesen. Han har frem til i dag vært tydelig på sin ortodokse tro. Men henter altså ikke lenger sin inspirasjon fra Bibelen. Hva blir det neste? Tekster fra hinduismen?
Man snakker om Gud, som om Han er den samme i alle religioner. Det er bare ulike uttrykk for det samme, mener man. Så langt kan man altså komme bort fra sannheten. Den sanne Gud åpenbarer seg ikke noe annet sted enn i Bibelen. Vår tid kan godt beskrives med ordene fra Dom 21,25, det siste verset i Dommernes bok: "I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne." Og som om ikke forvirringen er stor nok, er også mange kristne forsamlinger og kirkesamfunn, utydelige med hensyn til hva Bibelen lærer. Man går også på tvers av hva Guds ord sier, og kaster vrak på det som Kirken har stått for siden begynnelsen, og som tusenvis av mennesker har gitt sitt liv for.
Egentlig burde vi ikke bli overrasket over det som skjer. Dette er et tydelig endetidstegn! "Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger. Det skjer ved løgneres hykleri, ved slike som har fått brennemerket sin egen samvittighet." (1.Tim 4,1-2) Jesus var også opptatt av det samme, i sin store endetidstale i Matt 24. I vers 23-26 kan vi lese: "Hvis da noen sier til dere: 'Se, her er Kristus!' eller: 'Der!' så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte - om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis noen sier til dere: 'Se, Han er i ørkenen!' da gå ikke ut dit. Eller: 'Se, Han er i de innerste rommene!' så tro det ikke."
Midt i denne virkeligheten er det at vi skal forkynne Jesu Kristi kors. "For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. For i det blir Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro..." (Rom 1,16-17a) Tydelig må vi holde fram evangeliet om Jesus, at Han er en soning for våre synder, ja ikke bare våre, men for hele verdens. At det finnes bare en eneste Frelser, og en eneste vei til Gud. "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil Jeg gjøre til intet. Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er en forsker i denne tidsalder? Har ikke Gud gjort denne verdens visdom til dårskap? For siden det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Gud ved sin egen visdom, var det også Guds rådslutning å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap. For jøder ber om tegn, og grekere søker etter visdom. Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus som Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,18-25)
Enn om vi leste disse ordene av apostelen Paulus en gang til, sakte. Legg merke til hva han har å si om denne verdens visdom. Uansett hvor klok den er, og appellerer til vår intellektualisme, så har Gud forkastet den! Det er noe annet, som er sterkere og virkningsfullt enn alle disse såkalte kloke ordene, og det er korset. Der døde Jesus for våre synder, der ble veien banet like inn til Guds trone og hjerte.
Mennesker må gjerne mene at dette er det fullstendige vanvidd. Det er likevel den eneste frelsesveien. Jesus har vist oss hvem Gud er. Det finnes bare en Gud, og Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, den Gud som er Jesu Kristi far. Han har gitt oss sitt hellige ord, hvor Han har åpenbart seg og som Han har bundet seg til. Intet av det som står skrevet i Den Hellige Skrift, skal forgå. Det blir stående, sier Jesus selv. ”Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.” (Matt 24,25) Det er ikke uten grunn at Jesus uttaler dette, når Han taler om de siste tider – tiden før Jesu gjenkomst. Det er i vår tid Bibelens ord betviles, og settes til side, og hvor menneskene lager seg sin egen bibel.
La oss være tydelige på at gud kan både skrives med liten og med stor G. Det er ikke Bibelens Gud som taler, når den som taler sier noe som motsier Bibelens ord. Da er det gud med liten g. Da er det den gud mennesket har skapt i sitt bilde. Den Gud som åpenbarer seg i Bibelen, er den tre ganger hellige Gud, som vi alle en dag må bøye kne for.
Den gud mennesket har skapt i sitt bilde kan ikke frelse. Han kan gi gode følelser, han kan sløve vår samvittighet. Men dette er forførende røster. Dette er det Jesus kalte ”denne verdens gud”, en forførende åndsmakt, som slavebinder, istedenfor å sette mennesker fri.
Lytt til disse ordene:
”Også dere gjorde Han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere en gang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde også vi alle før i vårt kjøds lyster, og vi gjorde det som syndens kjød og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre. Men Gud er rik på miskunn. Og på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjorde Han oss levende sammen med Kristus, da vi var døde i overtredelsene. Av nåde er dere frelst.” (Ef 2,1-5)
Man snakker om Gud, som om Han er den samme i alle religioner. Det er bare ulike uttrykk for det samme, mener man. Så langt kan man altså komme bort fra sannheten. Den sanne Gud åpenbarer seg ikke noe annet sted enn i Bibelen. Vår tid kan godt beskrives med ordene fra Dom 21,25, det siste verset i Dommernes bok: "I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne." Og som om ikke forvirringen er stor nok, er også mange kristne forsamlinger og kirkesamfunn, utydelige med hensyn til hva Bibelen lærer. Man går også på tvers av hva Guds ord sier, og kaster vrak på det som Kirken har stått for siden begynnelsen, og som tusenvis av mennesker har gitt sitt liv for.
Egentlig burde vi ikke bli overrasket over det som skjer. Dette er et tydelig endetidstegn! "Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger. Det skjer ved løgneres hykleri, ved slike som har fått brennemerket sin egen samvittighet." (1.Tim 4,1-2) Jesus var også opptatt av det samme, i sin store endetidstale i Matt 24. I vers 23-26 kan vi lese: "Hvis da noen sier til dere: 'Se, her er Kristus!' eller: 'Der!' så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte - om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis noen sier til dere: 'Se, Han er i ørkenen!' da gå ikke ut dit. Eller: 'Se, Han er i de innerste rommene!' så tro det ikke."
Midt i denne virkeligheten er det at vi skal forkynne Jesu Kristi kors. "For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. For i det blir Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro..." (Rom 1,16-17a) Tydelig må vi holde fram evangeliet om Jesus, at Han er en soning for våre synder, ja ikke bare våre, men for hele verdens. At det finnes bare en eneste Frelser, og en eneste vei til Gud. "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil Jeg gjøre til intet. Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er en forsker i denne tidsalder? Har ikke Gud gjort denne verdens visdom til dårskap? For siden det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Gud ved sin egen visdom, var det også Guds rådslutning å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap. For jøder ber om tegn, og grekere søker etter visdom. Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus som Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,18-25)
Enn om vi leste disse ordene av apostelen Paulus en gang til, sakte. Legg merke til hva han har å si om denne verdens visdom. Uansett hvor klok den er, og appellerer til vår intellektualisme, så har Gud forkastet den! Det er noe annet, som er sterkere og virkningsfullt enn alle disse såkalte kloke ordene, og det er korset. Der døde Jesus for våre synder, der ble veien banet like inn til Guds trone og hjerte.
Mennesker må gjerne mene at dette er det fullstendige vanvidd. Det er likevel den eneste frelsesveien. Jesus har vist oss hvem Gud er. Det finnes bare en Gud, og Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, den Gud som er Jesu Kristi far. Han har gitt oss sitt hellige ord, hvor Han har åpenbart seg og som Han har bundet seg til. Intet av det som står skrevet i Den Hellige Skrift, skal forgå. Det blir stående, sier Jesus selv. ”Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.” (Matt 24,25) Det er ikke uten grunn at Jesus uttaler dette, når Han taler om de siste tider – tiden før Jesu gjenkomst. Det er i vår tid Bibelens ord betviles, og settes til side, og hvor menneskene lager seg sin egen bibel.
La oss være tydelige på at gud kan både skrives med liten og med stor G. Det er ikke Bibelens Gud som taler, når den som taler sier noe som motsier Bibelens ord. Da er det gud med liten g. Da er det den gud mennesket har skapt i sitt bilde. Den Gud som åpenbarer seg i Bibelen, er den tre ganger hellige Gud, som vi alle en dag må bøye kne for.
Den gud mennesket har skapt i sitt bilde kan ikke frelse. Han kan gi gode følelser, han kan sløve vår samvittighet. Men dette er forførende røster. Dette er det Jesus kalte ”denne verdens gud”, en forførende åndsmakt, som slavebinder, istedenfor å sette mennesker fri.
Lytt til disse ordene:
”Også dere gjorde Han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere en gang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde også vi alle før i vårt kjøds lyster, og vi gjorde det som syndens kjød og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre. Men Gud er rik på miskunn. Og på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjorde Han oss levende sammen med Kristus, da vi var døde i overtredelsene. Av nåde er dere frelst.” (Ef 2,1-5)
5 kommentarer:
TV-menigheten
"Kommunitet" "Guds rike" "et annerledes liv i verden" er en rød tråd i det du skriver. Nå har jeg oppdaget en stor menighet i Norge som "shopper" kristne TV-kanaler. Livet består stort sett i å se på de kristne TV-kanalene - og mange har stor grad oppgitt dette å komme sammen.
Det er vel mulighet for at vi med noen rett også kan snakke om "blog-menigheter"?
Dette blir tilskuer-kristendom
Problemet er at også det å gå på møter blir tilskuerliv - en skal få, få, få. En shopper menighet og predikant etter det som "passer meg best"
Folk blir også oppfordret til å finne en menighet som passer..
Hvor langt har vi falt fra det opprinnelige møster?
Kan kristenlivet overhodet leves uten nære og stabile relasjoner til andre av Jesu venner?
Det et religiøst marked for det er snakk om behovsmaksimering - mine behov - profittmaksimering - suksess.
Vi har fått et barnebarn og jeg satte på noen glade barnekasetter fra 80-årene.
Alt handler om hvor kult, hipt, fantastisk, sprudlende det er å tro på Jesus.
Hvordan er det vi lærer opp våre barn?
Hva er det de ser i være liv når ordene er borte..
Skal ikke ordene stort sett være en bekreftelse og forklaring på det de ser..
Folk så noe på pinsedag - og Peter forklarte.
Så sant så sant. For noen år siden hadde vi tilgang på noen kristne TV kanaler. Til å begynne med var det spennende å zappe igjennom alle programmene, for å se. Det var en del som var bra, men etter hvert oppdaget jeg hvordan dette gjorde meg sløv! Og, ikke minst, ekskluderende. Alle disse interessante programmene gjorde at jeg ikke hadde så mye tid, til å være sammen med mine søsken i troen, og heller ikke så mye anledning til å pleie vennskap med ikke-kristne venner.
Nå har vi ikke lenger tilgang til disse programmene. Det var et bevisst valg vi gjorde, når vi ikke fornyet abonnementet på kabel-TV og vi har heller ikke gjort nye kanalsøk som gjør at vi kan få dem inn.
Det finnes ikke noe egentlig alternativ til den kristne forsamlingen. Vi klarer oss ikke uten det virkelige kristne fellesskapet. Det blir i såfall noe halt, og unaturlig det hele.
Møter kan også fungere som substitutt for hva Guds hensikt med forsamlingen er. Det fellesskapsliv Han inviterer oss til, er noe ganske annet enn møter!
For tiden arbeider vi med å sette noen frø i jorda, som forhåpentligvis slår rot, i en ny kristen kommunitet, Tore. Det er spennende.
Hmm...
Det er altid noe interessant å lese på denne bloggen.
Da jeg ble kristen følte jeg ganske tidlig at nesten alt jeg så på TV'n stod i sterk motsettning til det jeg leste i Bibelen. (jeg hadde bare NRK) Jeg kastet ut hele TV'n, og har aldri angret på det.
Jeg er veldig enig i at vi kristne burde fokusere mer på vår egen situasjon og tilstand. Jeg tror det er her vi finner forklaringen på at kristendommen mister fotfeste i samfunnet.
Jeg fikk lyst til å skrive litt om noe som skjedde for mange år siden. Noe som på mange måter har blitt veldig illustrere for mine, og sikkert veldig mange andres erfaringer i møte med "Den norske kristenhet".
Den første gangen i mitt voksne liv jeg kom i "nærkontakt" med en frimenighet var i forbindelse med en begravelse. I kirken talte pastoren, og praktisk talt hele tiden hadde han ansiktet vendt mot den siden hvor alle fra menigheten satt. (de hadde valgt høyere siden for seg selv) Det var påtagelig. Etterpå var det en sammling i menighetshuset som den avdøde hadde tilhørt. På et øyeblikk kunne jeg lokalisere "de fremste" i menigheten. Kropsspråket røpet dem :) Nå var deres lokale plutselig fylt opp av en "misjonsmark", men de "ledende" gikk til et bord helt for seg selv i et hjørne og samtalte ivrig med hverandre mens de spiste kake. Selv om dette er mange år siden kan jeg huske jeg tenkte at vi i liten grad angikk dem. Men rett skal være rett, etterpå viste en av dem oss hvor fint lokalet deres var blitt etter at de hadde bygget det om. Jeg forstår dem faktisk, men likevel, de etablerte et merkbart psykologisk skille.
Mitt andre møte med en frimenighet, var da jeg sammen med en gruppe mennesker ble invitert med til en delevis privat sammenkomst i et stort menighetsbygg av noen som var tilknyttet denne menigheten. Da noen av oss hadde samlet seg utenfor vekslet vi noen ord med en som utførte noe reperasjonsarbeide på dugnad. Han sa kun noen ord om det han jobbet med, men det var noe ved dette menneske fikk meg til å virkelig ønske at jeg var en del av denne menigheten. En stund senere, da vi hadde sammlet oss innendørs, hadde jeg langt på vei bestemt meg for å oppsøke denne menighetens møter. Men om ikke lenge kom det en svært selvsikker kvinne inn i rommet hvor vi satt. Det var tydelig at hun var veldig "sentral", for hun gav klar beskjed om både ditt og datt. Jeg tror hun betraktet oss som litt umodne og halvkristne, for etter en kort pause sa hun: "jeg tror jeg vil holde en preken for dere". Jeg tror hun mente at dette var et privilegium for oss, men det ble en av de mest "hønemorpregede" preken jeg har hørt i mitt liv. Vi som satt der bare ventet på at hun skulle bli ferdig.Jeg tenkte, dette er ikke noe for meg. For jeg ville aldri invitere en ikkekristen med til et slikt sted hvis han kunne risikere og oppleve dette. For dette er faktisk det målet jeg bruker når jeg vurderer et menighetsmedlemskap.
Det eneste positive med denne episoden var at jeg kunne slå den hardt i hodet på en liberal forhennværende baptistpredikant jeg kjenner, og si at "kvinnen skal ikke tale i forsammlingen". Med stor motstand og helt untaksvis måtte han for en gangs skyld gi meg rett, men kun i dette ene tilfelle. Men siden har jeg sett mye religiøs selvrealisering blandt kvinner. Og jeg kan med stor frimodighet si at de kan gjøre virkelig stor skade. Jeg har flere ganger erfart det på nærthold. Men det synes skjelden "ovenifra".
Jeg kunne skrevet ganske mye om slike rare, tilsynelatende ubetydelige episoder. Og det er faktisk slike ting som er grunnen til at jeg fremdeles ikke har noen menighetstilknyttning. Jeg har nemlig forstått litt av de underliggende årsakene til hvorfor situasjonen er slik den er.
Det har, som nevnt tidligere, blitt vanlig for mange kristne å skille mellom liv og lære. Men det som er like farlig er å sette et skille mellom "det åndelige" og det virkelige live i menigheten.
Jeg vet ikke, men jeg tror at lederne i mange av dagens kristne trossamfunn står forran et skjebnevalg. Enten må de vende om, og ta konsekvensen av det som står i Bibelen helt og fullt, eller så må de gi etter og la kristendommen bli en ren sosial tradisjon.
Takk for at du deler dine livserfaringer med oss. Det du skriver gir meg mye å tenke på.
Takk til deg Bjørn Olav!
Du er faktisk den første som har takket meg for at jeg har delt mine livserfaringer med noen.
Og det er nok bønnemennesker som deg selv som gjør at slike som meg dukker opp.
Mine erfaringer er mange og undelige.
Det ser ut for meg som om Gud med en eller annen hensikt har latt meg få erfare spesielle ting og oppleve utrolige situasjoner. Og selv om jeg er en ganske middelmådig type har Han også gitt meg en skarp sans for å forstå åndelig relaterte sammenhenger. Ja, også til og erfare dem på måter som nesten har skremt vettet av meg. Bokstavelig talt.
Jeg har også erfart at hvis Gud gjør spesielle ting, så har det altid en helt bestemt hensikt.
Og det er noe jeg har jeg lært av alt dette. Og det er at sannheten kan være veldig hard og ta inn over seg. Jeg har erfart det selv. Og jeg har møtt så mange som har fryktet den.
Men det er kanskje når vi greier og åpne oss helt for den at vi virkelig kan bli "åndelige ildspåsettere".
På en annen side har nok dette aldri vært vanskeligere. Det moderne samfunnet vi lever i øver en utrolig sterk påvirkning på oss. Både åndelig, psykisk og ved intensiteten i allt som skjer. Ja, vi snakker nok om "endetiden".
Men jeg tror Herren har en mening med denne bloggen. Dine bønner og din oppriktighet har gjort den veldig interessant. :)
Legg inn en kommentar