mandag, juli 16, 2007
Profet og seer, del 2
For bedre å kunne forstå forskjellene og likhetene mellom profeten og seeren, så skal vi se litt nærmere på noen ord definisjoner. Den nå avdøde internasjonale bibellæreren Derek Prince (bildet), som jeg har stor respekt for, har definert ordet profeti, på følgende måte:
"Den profetiske gaven er den overnaturlige meddelte evnen til å høre Den Hellige Ånds stemme og tale Guds sinn eller råd. Profetiske tjenester retter seg ikke bare til den forsamlede gruppen av troende, men også til individer. De tre hovedhensiktene for dette er:
OPPBYGGE – å bygge opp, styrke, å gjøre mer effektiv
FORMANE – stimulere, oppmuntre, påminne
TRØSTE "
Så langt Derek Prince, i denne omgang. Profeti er altså noe som kommer gjennom munnen eller pennen til et menneske, men det kommer fra Guds sinn og råd. Ordet profet fremkommer mer enn 300 ganger i Det gamle testamente, og mer enn 100 ganger i Det nye testamente. I Det gamle testamente finnes det et hebraisk ord som brukes oftest om profet, og det er ordet NABIY’ (nahbi). Her er noen eksempler på bruken av ordet:
I følge 1.Mosebok var Abraham en profet:
”Men gi nå mannen (Abraham) hans hustru tilbake. For han er en profet (nabiy’), og han skal gå i forbønn for deg, så du får leve.” (1.Mos 20,7)
Det samme ble sagt om Moses:
”Men siden den gangen har det ikke stått fram noen profet (nabiy’) i Israel som Moses, som Herren kjente ansikt til ansikt. (5.Mos 34,10)
Som talsmann for sin bror, så var også Aron en profet:
”Så sa Herren til Moses: Se, Jeg har gjort deg som Gud for Farao, og din bror Aron skal være din profet (nabiy’) (2.Mos 7,1)
Gud kalte Jeremia til profet før han ble født:
”Før Jeg formet deg i mors liv, kjente Jeg deg. Før du ble født, helliget Jeg deg. Jeg satte deg til profet (nabiy’) for folkeslagene.” (Jer 1,5)
Profeten Malaki taler om en profet som vil fremstå i den siste tid:
”Se, Jeg skal sende dere profeten (nabiy’) Elia, før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer. (Mal 4,5) Fra Jesu egne ord i Matt 11,14 vet vi at dette skriftstedet hos profeten Malaki henviser til Johannes Døperen.
I et vers som mange tror refererer til Jesus Messias, lover Gud å reise opp en annen profet som er en åndelig etterfølger av Moses:
”En profet (nabiy’) som deg skal Jeg oppreise for dem blant deres brødre. Jeg skal legge Mine ord i Hans munn, og Han skal tale til dem alt det Jeg befaler Ham.” (5.Mos 18,18)
Ordet nabiy’ har å gjøre med både å høre og tale, med å være ”Guds munn”, som deklarerer det som de har hørt bli sagt dem. En nabiy’ var en som talte på vegne av en som var den overlegen, en som var høyere og større enn dem. I Arons tilfelle var dette Moses, og selvsagt Gud. En nabiy’ taler på vegne av Gud. Det er Gud som planter Sitt ord i deres hjerte og deres munn, som de igjen deklarerte for folket.
(fortsettes)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
En kommentar til Prince's definisjon. Jeg tror at det å advare ofte er en av de viktigste sidene ved profettjenesten.
Jeg tror vi har lett for å "overåndeliggjøre" dette med å profetere. Edin Løvås har faktisk fokusert litt på dette.
For min egen del tror jeg at jeg kun har profetert skikkelig en gang i mitt liv. Jeg advarte mot en vannlekasje! Man ble da litt brydd og fortalte meg i all vennlighet at dette var lite sannsynlig. Men det ble det vannlekasje. Og vannet fosset i flere dager før det ble oppdaget.
Det ser ut for meg som om nesten alt som kommer direkte fra Gud møter motstand i dag. Uansett hva det gjelder. Jeg vet med meg selv at hvis jeg i stedet for å advare mot denne vannlekasjen hadde dratt en tradisjonell: "Så sier herren... -jeg skal gi dere stor styrke, og dere skal gå frem med veldig seier" osv. Ja, da hadde man vært helt med.
Når Gud åpenbarer ting, så tror jeg at det på en måte gjør folk utrygge. Man føler liksom at ens egne nysommelige oppbygde, menneskelige/intellekuelle forståelse av alle ting blir truet.
Vårt tankeliv danner ofte en "tett vegg" mot den åndelige virkeligheten. Rent teoretisk kan nok våre menneskelige betraktninger være ganske riktige, men likevel er de kun menneskeproduserte betraktninger som i stor grad "står på egne ben".
Med årene har jeg blitt mer og mer overbevist om det er denne frykten for å miste den menneskelige kontrollen over måten vi forholder oss "virkeligheten" på som utgjør en av de viktigste årsakene til at de åndelige nådegavene ofte "stenges ute" fra menighetene.
Kan "noen" eller De selv, hjelpe meg å forstå noe jeg så i den åndelige verden? Jeg vil, om de vil svare meg, da skrive hva dette er. Det har plaget meg i mange år!
Kanskje du kan sende dette til bolahans@online.no så skal jeg forsøke å se på det.
Legg inn en kommentar