Det hender Gud må gjøre ting i våre liv, for å få vår oppmerksomhet. Det er så lett å gro fast i vante mønstre. Vi må aldri forveksle våre drømmer om å lykkes med Guds plan for oss; Hans plan kan være akkurat det motsatte. Oswald Chambers sier det så treffende: "Guds treningsprogram gjelder dette øyeblikket. Hans plan gjelder nå, ikke en eller annen gang i framtiden. Følgene av vår lydighet vedkommer oss ikke; vi blir opptatt med feil ting dersom vi fokuserer på det som skal komme. Det mennesker kaller trening og forberedelse, det kaller Gud målet... Dersom det går opp for oss at lydigheten er målet, da blir hvert eneste øyeblikk dyrebart." Når Joyce Huggett kom til et kloster i England, hvor hun skulle delta på en retreat, bad en av munkene der følgende bønn for henne: "Herre, i forbindelse med disse få dagene med stillhet, måtte Joyce bli radikalt åpen for Deg.." Dette er en bønn jeg ber for meg selv for tiden: Å være radikalt åpen for Gud, for hva Han måtte ha å si, inn i mitt liv. Uten forbehold. Jeg har tenkt mye på ordene i Ord 14,12: "Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei." Gjennom årene har Herren måtte forandre mye av tenkemåten min. Vi har så mange misoppfatninger. Gud arbeider på å stryke dem ut. For tiden holder Herren på å utfordre meg på noen personlige ting. Jeg synes jeg hører Hans stille vare stemme. Utfordringen møter et visst ubehag hos meg, og jeg oppdager at det skyldes menneskefrykt. Nå er jeg vanligvis ikke redd for mennesker. Å står foran store forsamlinger gjør meg ingenting. Men dette er annerledes. Gud utfordrer meg på et område av mitt liv, hvor jeg kjenner jeg virkelig er på gyngende grunn. Nå skal jeg ikke røpe hva dette dreier seg om. Jeg kjenner bare at jeg vil be, som denne munken ba, om at jeg i stillheten med Gud må være radikalt åpen for Ham, slik at Hans vilje skjer.
4 kommentarer:
Oj! Dette likte jeg! Jeg er nok litt for opptatt av hva Gud forbereder meg til. Jeg tror jeg trengte å høre dette. Takk!
Jeg tilhører en stor gruppe som ikke takler dette med åpenhet så lett. Som små barn stengte vi oss inne i oss selv med alle våre følelser i et forsøk på å bevare dem. Men vi mistet til slutt kontakten med dem.
Jeg har aldri turt å si at jeg elsker Jesus. Men han har vist meg at han elsker meg. Og dette har jeg levd på i mange år.
Takk for at du deler din smerte med oss. Så godt at du har erfart noe av Jesu kjærlighet. På veggen hjemme i stua vår henger det et ikon som jeg er så glad i. Det forestiller Jesus bærende på et lam. Lammet hviler på Hans skuldre. Av og til kjenner jeg at jeg blir båret slik. Det gir en uendelig trygghet.
Ja, jeg har nok også ofte blitt båret slik. Og jo dårligere stelt det er med oss, jo mere bærer han oss. Men vi vet det nok ikke alltid selv.
Jeg kan huske en gang da jeg satt og bladde tilfeldig i Bibelen. Jeg lette etter en tekst jeg ikke visste hvor stod, men som jeg en gang opplevde som et ord til meg selv. Mens jeg bladde stod radioen på i bakgrunnen. Jeg så opp noen sekunder da jeg hørte at de annonserte "morgenandakten". Jeg så ned i Bibelen igjen, og skulle til å bla videre, men nøyaktig på det ordet blikket mitt falt begynte andaktsholderen og lese.
Han leste fra salme 91.
Legg inn en kommentar