Noe av det jeg lengtet aller mest etter, da jeg sammen med min sønn, reiste Europa rundt med tog i fjor, var å finne rent vann, slik at vi kunne få vasket oss. I går leste jeg noe som Jerry Bridges har skrevet i boken: The Practice of Godliness: "Å være Gud lik i vår karakter, er altså først og fremst å være hellig. Gudfryktighet i praksis innebærer å jage etter hellighet, for Gud har sagt: 'Dere skal være hellige, for Jeg er hellig.' (1.Pet 1,16) Paulus sier at vi er kalt til et hellig liv. Vi er blitt forsonet av den grunn. Enhver kristen som ikke oppriktig jager etter hellighet på alle livets områder, flykter fra selve hensikten med at Gud frelste dem."
Den verden vi lever i, er ikke hellig. Den er heller ikke nøytal. Når apostelen Paulus skal skrive til menighetene i Galatia-området, så skriver han, inspirert som han er av Den Hellige Ånd: "Han (Jesus Kristus) som gav seg selv for våre synder, så han kunne fri oss ut fra den NÅVÆRENDE ONDE TIDSALDER, etter vår Gud og Faders vilje." (Gal 1,4) Tidsånden, i følge Guds ord finnes det altså noe slikt, er egoismens ånd. Selv om den har mange skikkelser, koker den ned til en ting: meg først. Dr. Einar Lundby pleide å si: Alt du kan sette SELV foran er av det onde. I dag snakkes det veldig mye om SELVrealisering. Hvor fremmed den tanken er for et menneske som har valgt å følge Jesus, og har Ham som Herre i sitt liv! Apostelen Paulus hadde forstått dette. Han kalte seg selv: "Jesu Kristi TJENER..." (Rom 1,1) På gresk er ordet DOULOS brukt. Det er den greske betegnelsen på oldtidens slave. I sin bok "Licht vom Osten", skriver professor Deismann, at vi er Jesu frivillige slaver. "Vi er blitt løskjøpt fra et mangfoldig slaveri - fra synden, loven, avgudene, menneskene og fra døden. Når Jesus nå gjør oss fri, så er det ikke forat vi skal være vår egen herre, men tvertimot komme inn under en ny og bedre Herre."
Hør bare: "La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige kropp, så dere skulle lyde dens lyster. Og still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten til tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som av døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud." (Rom 6,12-13)
Det er vanskelig å leve et liv i ubesmittet overgivelse til Herren Jesus, i en kultur som er så opptatt av velvære og velstand. Vi trenger virkelig Guds nåde og hjelp. Mange kristne ser dessverre ikke sammenhengen mellom sitt personlige forhold til Herren, sin livsstil, og hva som skjer i samfunnet. Dessverre er det også mange som har lært å skille sitt åndelige liv fra sin praktiske livsstil. Men Guds ord er klart og tydelig og ikke til å misforstå: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje." (Rom 12,2)
"Når vi lever et liv i hellighet, frir det oss fra ånden i tiden," skriver Floyd McClung og legger til: "Vårt personlige, åndelige liv blir en integrert del av vårt arbeid, våre vennskap og vår innsats i samfunnet. Våre liv blir både hele og hellige. Når våre liv preges av hellighet, lærer vi å ta det med ro lenge nok til å få tid til både Herren og andre... Ved å bøye oss for ånden i tiden, blir vi frarøvet det som virkelig gjør livet verd å leve. Men den livskvaliteten vi lengter etter, finnes bare i et hellig liv."
Jeg har tenkt mye på at det ikke var tilfeldig at Jesus drev ut "urene ånder".
3 kommentarer:
Det er sant som Bjør Olav skriver. Mange har lært å skille mellom dageligliv og forholdet til Gud. I mange menigheter er dette faktisk helt akseptert. Jeg har selv erfart hvor utrolig sterkt det sosiale presset for å godta dette kan være. "Man må ikke støte folk bort". "Å være lovtrell, det er farlig det!"
I mange år har jeg lurt på hva som er mest riktig. Leve et forholdsvis tilbaketrukket liv, eller "gjøre gode miner til slett spill" som ordtaket sier.
Jeg har spurt mange, og fått forskjellige svar. Et typisk trekk er forresten at de som har en viss sosial status, og som ofte tar for gitt at andre kan opptre på samme betingelser som dem selv, anbefaler "å være med".
Selv vet jeg fremdeles ikke hva som er mest riktig.
Noen flytter faktisk til nye steder av hensyn til menighetstilhørigheten. Kanskje det er mest riktige?
Eller... ?
Det er ihvertfall viktig at du ikke kompromisser med Guds ord. At du pleier ditt eget skjulte liv i Gud, i bønn over en åpen Bibel.
Dernest tror jeg det også er viktig at man ber Herren om å vise en, hvilken sammenheng Han ønsker at man skal stå i. Jeg vet av erfaring at dette ikke er så lett. Det er ikke alle steder det finnes en forsamling, som gir en del i fellesskapet og som samtidig bygger på de apostoliske fire B'ene, i Apgj 2,42.
Vi er noen som nå tar de første stegene, til å danne en ny kommunitet på mitt hjemsted. Dette fordi vi lengter etter et sterkere uttrykk for nytestamentlig forsamlingsliv. Kanskje må noe slikt også skje på ditt hjemsted? Kanskje må man, som du skriver, være villig til å flytte på seg?
Takk for råd.
Du har nok rett i det du skriver.
Det er veldig viktig å vite at det man velger er etter Guds vilje.
For noen år siden prøvde jeg faktisk å få med meg noen på å danne et mindre uformellt menighetsfelleskap. Men jeg følte meg ikke kompetent til å etablere dette helt alene, og de jeg prøvde å få med meg hadde enten helt andre agendaer, eller så ønsket de seg personlige fordeler av det.
Legg inn en kommentar