Årets tradisjonelle Rondane tur er unnagjort, i godt vær, faktisk med mange gløtt av sol! Men denne gangen kom vi ikke lenger enn til Krokutbekkhytta. Dette er vanligvis første rasteplass, langs stiene til Rondvassbu, men i år ble det endeplass. Av to årsaker: Jeg hadde rett og slett ikke flere krefter, og hunden vår Poirot, en nå seks måneder Flat Coated Wheaton Terrier, kom seg ikke over elva. Vi hadde problemer med å få den over en liten bekk før vi kom til Krokutbekkhytta, men det gikk med en del overtalelser. Jeg er så glad for at vi fikk til denne turen, min sønn og jeg. Det er en god tradisjon å holde vedlike. Rondane er liksom blitt "vårt" fjell. Her har vi vært siden barna var små. På turen hjemover nektet Poirot plent å hoppe over bekken, så gode råd var dyre. Til slutt måtte jeg vade over bekken, og da gikk det. Bikkja var helt utslitt da vi endelig kom fram til parkeringsplassen, og det var jeg også. Så godt å få satt seg. Nå hviler vi ut hjemme. På søndag setter vi kursen mot England, for å ta noen feriedager og benytte anledningen til å treffe igjen gode venner, og møte nye bekjentskaper. Vi har fått kontakt med et av Bruderhof kommunitetene, og er ønsket velkommen dit. Det ser vi frem til. Fra søndag kan det bli lengre mellom mulighetene til å blogge, men så sant vi kan koble oss på nettet, kommer vi til å sende reisebrev hjem! Frem til søndag blir bloggen oppdatert daglig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar