Vekkelsen i Wales, del 4

Det er interessant å se den ringe begynnelsen på den walisiske vekkelsen:

På det første møtet som Evan Roberts talte på, 31. oktober 1904, var det bare 17 personer til stede. Han forteller selv:

"Ved mitt første møte var det 16 tilstede foruten meg selv. Flere av disse var medlemmer av min egen familie. Før møtet var slutt, hadde hver og en av disse 16 stått opp og bekjent Jesus offentlig. De hadde alle vært kristne før dette skjedde, men ingen av dem hadde noensinne bekjent sin tro. Noen av disse hadde heller dødd enn å tale i et møte om sin kjærlighet til Jesus. Det tok bare omkring to timer før de bekjente."

På neste møte var det ytterligere seks som bekjente troen på Jesus: "Kraften var veldig sterk. Det var tårer over hele lokalet. På onsdagen deltok fem menn og kvinner fra en annen kirke og de gav også sin bekjennelse. På torsdag kveld hadde vi et sterkt bevis på at Gud hører bønn. Jeg var ikke fornøyd men ba Herren om 10 til. Bønnen ble besvart og 10 mennesker bekjente og møtet sluttet. Både på torsdags- og fredagskvelden begynte folk å komme fra andre kirker i området rundt. På søndag kveld begynte det siste møtet under den første uken kl.1800 og kl.21.00 hadde vi en dåp av Hellig Ånd og ild. Hver kveld under den andre uken, utenom tirsdag kveld, fikk flere oppleve et dåp i Helligånd. Møtet varte til klokka halv to om natten, ja noen til klokka fem. Skarer av sterke menn over hele lokalet gråt som små barn. Hver kveld nådde vi et høydepunkt. Vi visste aldri når dette høydepunktet kom, før vi så det," forteller Evan Roberts.

Samme dag som vekkelsen brøt løs i forbindelse med møtene til Evan Roberts, begynte en møteserie på et annet sted i Wales. En pastor var innbudt av flere forsamlinger til å tale. Møtene ble holdt i den største kirkebygningen. Den første uken var møtene rettet til de bekjennende kristne, slik at de kunne få hjelp til å rydde unna eventuelle hindrer i sine egne liv, slik at de på nytt kunne overlate seg til Jesus og ta imot Den Hellige Ånd. På slutten av denne uken stilte alle kristne som var i en eller annen form for tjeneste seg frem, for å bekjenne sin kraftløshet. Andre bekjente sin mangel på frelsesvisshet. 70 bekjennende kristne reiste seg opp og gikk inn i sakrestiet som et tegn på deres fulle og hele overgivelse til Jesus. Dette åpnet for strømmer fra himmelen, og Ånden ble mektig utøst.

Antallet som kom til møtene var hele tiden stigende, og snart var det ingen kirker som var store nok til romme dem. Vi snakker om tusenvis av mennesker. Vekkelsen hadde brutt løs!

David Lloyd George, som senere skulle bli Storbritanias statsminister under første verdenskrig, sa dette om vekkelsen to måneder etter at den hadde begynt:

"Denne merkelige omveltning, som synes å skake livet i Wales som et stort jordskjelv, er sikkert den mest merkelige åndelige bevegelse som denne generasjonen har vært vitne til." Hvor rett denne kjente politikeren hadde, skulle vise seg i månedene som fulgte.

Mange kom til Wales for med egne øyne og se det hele. Flere var kritiske. Ved en anledning reiste fire prester seg og gikk fra et av Evan Roberts sine møter. Peter Price, en ledende walisisk pastor, sa dette om vekkelsen i 1904: "En skam, en hån, en blasfemisk parodi på det ekte." Andre sa: "De som ønsker å kritisere bør gjøre det på avstand, for på stedet er det ikke mulig."

Vekkelsen brøt nå løs alle steder i Wales, og Evan Roberts ble så etterspurt, og fikk så mange invitasjoner til å komme å preke, at han måtte ansette en person til å ta seg av alle henvendelsene.

(fortsettes) Bildet viser Evan Roberts