Min synd, syndenød, syndsbekjennelse og omvendelse

Et av kjennetegnene på den store vekkelsen som skjedde i Ruanda på 1950-tallet var det som har kjennetegnet en hver sann vekkelse gjennom historien: syndenød. Det skjedde også på pinsefestens dag i Jerusalem: "Da de hørte dette skar det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Menn og brødre, hva skal vi gjøre?" (Apgj 2,37)

En anonym som har blitt svært oppbrakt fordi jeg har gjengitt De konservatives syn på homoseksualitet, og fordi jeg selv er klar på at Bibelen karakteriserer homoseksuell adferd som synd, har bedt meg om å offentliggjøre en liste over mine synder. På et annet nettsted omtaler han meg som en person som ikke tror om seg selv, at jeg er en synder, at jeg tror jeg leker Gud, og at Gud sansynligvis ikke vil tilgi meg denne min synd!

Vedkommende kan ikke ha lest særlig mye på bloggen min. I et svar til vedkommende samme dag, siterte jeg Rom 3,23: "for ALLE har syndet og mangler Guds ære." Jeg har også publisert mange artikler, hvor jeg har vært åpen og ærlig i forhold til min egen synd, og skyld. For mine synder er mange. Jeg kjenner meg sørgelig igjen i ordene: "Jeg har krenket deg i tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte." Mine synder kjenner Gud, og min skriftefar. Jeg kjenner stadig behov for å be ordene til kong David: "Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra Ditt ansikt, og ta ikke Din Hellige Ånd fra meg! Gi meg tilbake gleden over Din frelse, og hold meg oppe ved Din Ånd som leder meg." (Salme 51,12-14)

Vedkommende som skriver på bloggen min og krever at jeg avlegger en offentlig syndsbekjennelse, skriver at han bare vil høre på hva Jesus sier til ham, og Jesus sier at han skal være lykkelig, og at kjærlighet aldri kan bli feil. Så da så. Mn nå er det slik at Jesus aldri ville si noe som står i strid med Guds ord. Om Guds kjærlighet heter det: "Den oppfører seg aldri umoralsk, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg over sannheten." (1.Kor 13,5-6) Kjærligheten og sannheten hører sammen, og når Guds ord kaller noe for synd, så står det ordet fast til evig tid. Det kan vi ikke forandre, selv om vi føler det ene eller det andre.

Gud er lys, og det finnes ikke noe mørke i Ham, slår Bibelen fast. Han er altså ikke bare kjærlighet, men lys. På sin stille måte lar Han sitt lys skinne på oss, og åpenbarer tingene akkurat slik de ser ut i Hans øyne. Intet er skjult for Ham. Det er ikke bare de ufrelste som trenger å komme til lyset, men vi skal også leve i lyset. Det er bare når vi lever i lyset, at vi har samfunn med Gud og hverandre.

Jeg ber Den Hellige Ånd åpenbare min synd. Han er jo nettopp kommet for å overbevise om synd, rettferdighet og dom. I den sammenheng ber jeg gjerne med ordene fra Salme 139,23: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker! Se om fortapelsens vei har inntatt meg, og led meg på evighetens vei."

Jeg takker Gud for Jesu sonoffer på Golgata kors. Jeg er en synder, som klynger meg til korset. Det vil jeg gjøre, så lenge jeg lever. Som Paulus vil jeg si: Jeg er en synder, ja den største av dem alle. Men jeg tror på Jesu Kristi blods rensende kraft. Ut fra vekkelsen i Ruanda kom det ikke bare syndenød, det kom syndsbekjennelse og omvendelse. Dette må vi alle leve daglig i. Omvendelse betyr at vi snur og går i en annen retning. Ikke bare bekjenner våre synder, men vender oss også fra dem, for å leve det nye livet med Jesus.