Evan Roberts var det menneskelig redskapet Gud brukte til å ryste Wales. Hvem var så denne mannen? Han var en av ti søsken, født i 1878 sør i Wales. Roberts vokste opp i et gudfryktig metodisthjem i en vanskelig tid. 12 år gammel ble han, som så mange andre walisiske gutter, gruvearbeider. Noen år senere forlot han gruvene og ble smed. Da hadde Gud allerede lagt sin hånd på ham. Han opplevde at Gud kalte på ham, til å tjene Ham. Som jeg har nevnt i en annen artikkel, begynte han på en forberedende skole for pastorkandidater, men fullførte ikke denne, fordi han opplevde at Gud kalte ham inn i tjenesten.
Allerede fra riktig ung alder var Evan Roberts en flittig bibelleser. Hver eneste gang han var i gruvene hadde han Bibelen sin med seg, og han benyttet hver eneste ledig stund både her nede i dypet, og hjemme hos seg selv, til å granske Skriftene. Og da særskilt profeten Esekiel og Åpenbaringsboken. Han interesserte seg også for kirkehistorie, og spesielt vekkelseshistorien. Evan Roberts var også en ivrig og hengitt forbeder. I elleve år hadde han selv bedt om vekkelse over Wales, og i tretten år om Åndens fylde.
I forbindelse med sine bibelstudier i sitt hjem hadde han en sterk opplevelse med Gud, som kom til å bety mye for ham. Han fikk en dyp nød over situasjonen blant de kristne. Dette fikk ham til å be om en åndsutøselse som den som de første kristne opplevde.
På sine knær i bønn
”Ser du den matten,” sa Evan Roberts til en som besøkte ham en dag, og pekte på en slitt matte med et stort hull i. ”Der begynte vekkelsen i Wales. Jeg slet ut dette hull med mine knær, da jeg ba om en besøkelsestid fra Den Hellige Ånd med overbevisende kraft over mitt folk.”
Seks uker før vekkelsen brøt løs, tok Evan Roberts imot Åndens dåp. ”Etter dette kunne jeg ikke lenger gjøre mitt skolearbeide”, forteller han: ”Jeg ønsket å gjøre det og hadde bestemt meg for det, men kunne ikke. Guds kraft var for sterk til at jeg skulle klare å motstå den.”
Innfor Guds ansikt
En natt våknet han. Han kjente seg full av en uutsigelig glede og det var som om han stod innfor Guds ansikt. Han talte til Gud og fikk oppleve hvordan en ny visshet kom til ham. Han ble fylt av en ny glede og av et nytt håp. Han forteller:
”Det var ingen drøm, jeg var lys våken. Og dette hendte ikke bare denne ene natten, men hver natt i tre eller fire måneder. Hver gang frydet jeg meg i fire timers fantastiske omgang med Gud. Jeg kan ikke beskrive det. Jeg kjente det, og det synes å forandre hele min natur. Jeg så tingene i et helt nytt lys. Jeg visste at Gud var i ferd med å vekke landet, ikke bare i Wales men i hele verden.”
Evan Roberts var til stede på møtet i Metodistkirken, som jeg har nevnt i en annen bloggartikkel. Allerede mens han var på vei til dette møtet, som begynte klokken syv på morgenen, opplevde Evan Roberts og hans venner hvordan Gud virket i deres hjerter, da de sang:
”Å, den kommer, å den kommer,
Den Hellige Ånds store kraft.
Jeg mottar, jeg mottar
Den Hellige Ånds store kraft.”
Under bønn og sang kom ungdomsskaren til morgenmøtet! Evan Roberts var dypt grepet av helt sønderknust, da vekkelsesevangelisten Seth Joshua, ved møtet slutt ba: ”Bøy oss Herre!” Evan Roberts bad det samme.
Klokka ni om morgenen var det et nytt møte, og da var enda flere blitt grepet av bønnens Ånd. Evan Roberts falt på sine knær, og gråtende ba han høyt:
”Bøy meg! Bøy meg! Bøy oss!” Gud hadde smeltet hans hjerte gjennom en åpenbaring han hadde fått av kjærligheten fra Golgata. En stor byrde for fortapte mennesker kom over ham, når forsamlingen litt senere sang: ”Jeg kommer, jeg kommer, Herre, til Deg!”
En sterk byrde for de fortapte
Den sterke byrden for de fortapte som nå hvilte over Evan Roberts, gjorde at han ikke kunne fortsette på pastorskolen. Han kjente en indre trang etter å reise hjem, og der ba han pastoren om å få lov til å holde bønnemøter i kirken. Først var pastoren ikke så innstilt på dette, men gav ham til slutt tillatelse til å gjøre det. Selv om disse møtene ikke var annonsert, kom folk kveld etter kveld, helt til lokalet var fullpakket. Ved disse store bønnesamlingene sang de:”Bøy meg ned ved Jesu føtter!” Det ble en sønderknuselsesprosess, da de var i Guds nærhet. Deltagerne fikk en sterk åpenbaring om frelsens storhet, den store kostnaden som Gud hadde betalt da Han elsket en verden av fortapte syndere og hva det betydde for vår elskede Frelser å gi sitt liv for syndere.
Bildene viser den unge Evan Roberts, og en side fra hans velbrukte Bibel.
Allerede fra riktig ung alder var Evan Roberts en flittig bibelleser. Hver eneste gang han var i gruvene hadde han Bibelen sin med seg, og han benyttet hver eneste ledig stund både her nede i dypet, og hjemme hos seg selv, til å granske Skriftene. Og da særskilt profeten Esekiel og Åpenbaringsboken. Han interesserte seg også for kirkehistorie, og spesielt vekkelseshistorien. Evan Roberts var også en ivrig og hengitt forbeder. I elleve år hadde han selv bedt om vekkelse over Wales, og i tretten år om Åndens fylde.
I forbindelse med sine bibelstudier i sitt hjem hadde han en sterk opplevelse med Gud, som kom til å bety mye for ham. Han fikk en dyp nød over situasjonen blant de kristne. Dette fikk ham til å be om en åndsutøselse som den som de første kristne opplevde.
På sine knær i bønn
”Ser du den matten,” sa Evan Roberts til en som besøkte ham en dag, og pekte på en slitt matte med et stort hull i. ”Der begynte vekkelsen i Wales. Jeg slet ut dette hull med mine knær, da jeg ba om en besøkelsestid fra Den Hellige Ånd med overbevisende kraft over mitt folk.”
Seks uker før vekkelsen brøt løs, tok Evan Roberts imot Åndens dåp. ”Etter dette kunne jeg ikke lenger gjøre mitt skolearbeide”, forteller han: ”Jeg ønsket å gjøre det og hadde bestemt meg for det, men kunne ikke. Guds kraft var for sterk til at jeg skulle klare å motstå den.”
Innfor Guds ansikt
En natt våknet han. Han kjente seg full av en uutsigelig glede og det var som om han stod innfor Guds ansikt. Han talte til Gud og fikk oppleve hvordan en ny visshet kom til ham. Han ble fylt av en ny glede og av et nytt håp. Han forteller:
”Det var ingen drøm, jeg var lys våken. Og dette hendte ikke bare denne ene natten, men hver natt i tre eller fire måneder. Hver gang frydet jeg meg i fire timers fantastiske omgang med Gud. Jeg kan ikke beskrive det. Jeg kjente det, og det synes å forandre hele min natur. Jeg så tingene i et helt nytt lys. Jeg visste at Gud var i ferd med å vekke landet, ikke bare i Wales men i hele verden.”
Evan Roberts var til stede på møtet i Metodistkirken, som jeg har nevnt i en annen bloggartikkel. Allerede mens han var på vei til dette møtet, som begynte klokken syv på morgenen, opplevde Evan Roberts og hans venner hvordan Gud virket i deres hjerter, da de sang:
”Å, den kommer, å den kommer,
Den Hellige Ånds store kraft.
Jeg mottar, jeg mottar
Den Hellige Ånds store kraft.”
Under bønn og sang kom ungdomsskaren til morgenmøtet! Evan Roberts var dypt grepet av helt sønderknust, da vekkelsesevangelisten Seth Joshua, ved møtet slutt ba: ”Bøy oss Herre!” Evan Roberts bad det samme.
Klokka ni om morgenen var det et nytt møte, og da var enda flere blitt grepet av bønnens Ånd. Evan Roberts falt på sine knær, og gråtende ba han høyt:
”Bøy meg! Bøy meg! Bøy oss!” Gud hadde smeltet hans hjerte gjennom en åpenbaring han hadde fått av kjærligheten fra Golgata. En stor byrde for fortapte mennesker kom over ham, når forsamlingen litt senere sang: ”Jeg kommer, jeg kommer, Herre, til Deg!”
En sterk byrde for de fortapte
Den sterke byrden for de fortapte som nå hvilte over Evan Roberts, gjorde at han ikke kunne fortsette på pastorskolen. Han kjente en indre trang etter å reise hjem, og der ba han pastoren om å få lov til å holde bønnemøter i kirken. Først var pastoren ikke så innstilt på dette, men gav ham til slutt tillatelse til å gjøre det. Selv om disse møtene ikke var annonsert, kom folk kveld etter kveld, helt til lokalet var fullpakket. Ved disse store bønnesamlingene sang de:”Bøy meg ned ved Jesu føtter!” Det ble en sønderknuselsesprosess, da de var i Guds nærhet. Deltagerne fikk en sterk åpenbaring om frelsens storhet, den store kostnaden som Gud hadde betalt da Han elsket en verden av fortapte syndere og hva det betydde for vår elskede Frelser å gi sitt liv for syndere.
Bildene viser den unge Evan Roberts, og en side fra hans velbrukte Bibel.
(fortsettes)
1 kommentar:
Det er utrolig inspirerende å lese om gammle vekkelser. Jeg har to bøker og et hefte med historier om noen gjennomgripende vekkelser i norske bygdesamfunn. Vekkelsene fant sted på attenhundretallet, og historiene om disse ble skrevet ned for over hundre år siden.
Når jeg leser dem kan jeg ikke annet enn å si at jeg får en sterk følelse av at vi har tapt mye i vår tid. Jeg tror det er noe som har blitt fortrengt av materialisme, individualisme, mobilitet, medier, stress og alt det andre.
I et tidligere innlegg skrives det litt om det å vitne. Jeg tror man kan vitne gjennom alle former for mellommenneskelig kommunikasjon. Og faktisk så mener man at over 80% av den mellommenneskelige kommunikasjonen er ikkeverbal. Og videre tror jeg at alle relasjoner i videste forstand altid er en konsekvens av kommunikasjon. Det er gjennom dette de bygges, og/eller begrenses.
Vi lever i en tid hvor alt for mye preges av "enveiskommunikasjon". Det vil med andre ord si "informasjon". Og dette skaper ikke relasjoner.
Forholdene i dagens "TV og bil-samfunn" er utrolig forskjellige fra tidligere tider. Og jeg tror at akkurat dette med kommunikasjon og relasjoner vil være veldig avgjørende hvis man skal kunne skape ny vekst i norsk kristenliv. Noen ganger tenker jeg faktisk at man kanskje burde bryte totalt med de lederorienterte organisasjonsbaserte menighetsmodellene. For disse er i veldig stor grad preget av hensynet til det etablerte. Og dette "etablerte" har i alt for stor grad blitt preget av tiden vi lever i.
Det er selvsagt bare noe jeg tror, men det skulle ikke forundre meg om en av nøkklene til vekkelse kan ligge i erkjennelsen av dette.
Og egentlig så har vel dette med motsettningsforhold mellom "det nye" og "det etablerte" vært noe som ofte har gått igjen i vekkelseshistorien. Det har vel også ofte avspeilet noe av årsaken til stagnasjon og behovet for nye vekkelser.
Og for ordens skyld, dette er bare mine tanker om dette emnet :)
Legg inn en kommentar