Å være et vitne

Samtalene med mine gode venner, som jeg fortalte om på bloggen i går, har blant annet ført til at jeg på nytt har begynt å studere hva Bibelen sier om disippeltrening. Jesu egne ord i det som er blitt kalt misjonsbefalingen i Matt 28,19-20 viser oss tydelig hva Jesus mente med å være en disippel. Han så disippelen som en etterfølger, en som lærte, en som gikk i lære, en som vokste i troen og en som gikk ut og vant nye disipler. Disse skulle så opplæres og vokse i troen for så å gå ut og vinne nye. Det er det samme prinsippet apostelen Paulus underviser sin unge medarbeider Timoteus om: "Du, min sønn, bli derfor sterk i nåden, den som er i Kristus Jesus. Og alt det som du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi til trofaste mennesker, slike som også er i stand til å undervise andre." (2.Tim 2,1-2)

Den stadige økningen av nye disipler viser Jesu strategi for å nå jordens ender. Denne strategien, skriver evangelisten Lukas, ble så basis for den første forsamlingens eksplosive vekst:

"I de dager, da tallet på disiplene stadig økte.." (Apgj 6,1)

"Og Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt." (Apgj 6,7. Revidert oversettelse av 2005)

"Menighetene over hele Judea, Galilea og Samaria hadde nå fred og ble oppbygget. Og ved at de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst, ble de stadig flere." (Apgj 9,31)

Apgj 1,8 viser også at Jesus mente at alle som er Hans disipler, skal være Hans vitner. Det er en naturlig del av en kristens liv. Da jeg leste dette velkjente verset på nytt i år, oppdaget jeg noe jeg ikke har sett før. Selv om dette verset er velkjent, la oss likevel gjenta det: "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg.." Det jeg oppdaget var at det greske uttrykket i denne befalingen er et ytringsverb. Hadde Jesus brukt verbet "å være" i imperativ, ville det ha innebåret en bevisst aktivitet eller en planlagt handling. Jesus mente heller at det å være Hans vitne er en naturlig del av disippelens livsstil, noe man kunne forvente.

Derfor spør jeg meg selv dette ransakende spørsmålet: Er det å vitne en del av mitt hverdagsliv? Så kan man selvsagt spørre seg selv hva et vitne er. Det greske ordet som er brukt for "vitne" i verset fra Apgj 1,8 er: "màrtyres", hvor vi har vårt "martyrium" fra. Det sier ikke så rent lite bare det. Det sier blant annet at det har med mer enn ord å gjøre. Det handler om hele ens liv. Like før sin død, skriver apostelen Paulus, dette om sitt liv: "For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6) Paulus var et vitne. Når han blir kalt av Gud, sier Herren til disipelen Ananias: "Gå, for han er et utvalgt redskap for Meg til å bære Mitt navn fram for hedningefolk, konger og Israels barn. For Jeg vil vise ham hvor mye han må lide for Mitt navns skyld." (Apgj 9,15-16) Her ser vi hva et vitne er. Det kobles opp mot et liv som leves, og som ikke er ukjent med lidelsen.

Jeg spør meg selv disse dagene: Hva må skje av omprioriteringer og endringer i mitt liv, for at jeg på en enda tydeligere måte, kan bli et vitne om Jesus? Jeg takker for forbønn. Det trenger jeg.