Men før du leser: Ta en titt på den velbrukte kinesiske Bibelen! Er din Bibel lest så mye at den faller fra hverandre?
Først en liten introduksjon: Hun som avlegger dette vitnesbyrdet heter Jinghong Cai. Hun kom til tro på Jesus i hjemlandet Kina i 1985, men fant ingen menighet hun kunne tilhøre. Hun emigrerte til USA, og tilhører her en husmenighet tilhørende Assemblies of God. Jinghong Cai ble tatt opp som medlem av denne husmenigheten på Palmesøndag i år. Om denne opplevelsen, skriver hun:
'Når pastor Philip Foster fortalte at jeg nå formelt tilhørte Assemblies of God, brast jeg i tårer, i pur glede over Herrens godhet'.
Her er Jinghong Cai's vitnesbyrd med hennes egne ord:
'Første gang jeg hørte om Jesus var 1.juledag i 1985. Jeg studerte da engelsk på et college. Miss Norris, en gjesteforeleser fra USA, banket på døren til internatet der vi bodde, og inviterte oss til å bli med henne til kirken. Perplekse med spørsmål som: 'Hvor er kirken? Hvordan ser en kirke ut? Hva gjør man der', i hodene våre snek vi oss ut og fulgte etter Miss Norris. Hun snudde seg og ha fingeren over munnen, og ba oss være stille. Kirken skulle vise seg å være en gammel, shabby bygning som lå bak noen hauger med kull. Selv om jeg var født og oppvokst i Beijing visste jeg ikke at det fantes en kirke bak kullageret - kull ble solgt til lokalbefolkningen slik at de kunne varme opp husene sine om vinteren.
Inne i kirkebygget var det bare seks eldre mennesker, med grått hår og stokk. De satt akkurat ved inngangspartiet. Forsamlingssalen synes stor og mørk. Ikke noe lys eller stearinlys var å finne på bordet foran alteret, bare en gammel rød duk som skulle symbolisere Jesu fødselsdag. I forbindelse med utdelingen av nattverden, spurte pastoren oss om vi var døpt. Når vi svarte nei, gikk han forbi oss, men kom senere tilbake og spurte senere om jeg ville ta imot Jesus. Med lav stemme sa jeg: 'ja'. Pastoren så forsiktig på meg, uten å si noe. Så gikk han tilbake til podiet og sa til oss alle: 'La oss be stille'. Det var så stille i salen at vi kunne ha hørt knappnålen falle.
'Alt har sin tid, og en tid er det for alt som skjer under himmelen' (For 3,1)
I forbindelse med mitt andre år på universitetet, valgte jeg et kurs som ble kalt: “English Extensive Reading.” Min professor var en ung kineser i tredveårene. Han introduserte for oss selve fundamentet for engelsk litteratur: Bibelen. Han ba oss om å lese 1. og 2. Mosebok, deler av Salmene og Ordspråkene og Matteus-evangeliet. Selv om jeg var frustrert og kjempet med engelsken i de andre fagene, fant jeg det lett å lese Bibelen og jeg følte alltid slik glede når jeg leste de kapitlene.
'Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst'. (1.Kor 3,6)
10 år etter at jeg hadde deltatt på min første gudstjeneste, tok jeg med meg mine studenter til denne kirken 1.juledags morgen. Selv om kirken fremdeles befant seg bak kullageret, så var den nå blitt renovert og var malt hvit. Forsamlingssalen var nå full av mennesker, og virket så liten. Alteret var dekorert med blomster og levende lys. Her fant vi også mange unge mennesker - mellom 25 og 40 år. Alle setene var opptatt, folk sto langs veggene og det ikke flere plasser å oppdrive. I motsetning til hjemmemenigheten min her i USA, virket alle reserverte, nervøse og dystre, i stedet for at de var fylt av glede og fred, og smilte til hverandre. Senere lærte jeg at selv om denne menigheten var godkjent av myndighetene, kunne man når som helst bli arrestert. Heldigvis røpet ikke noen av studentene mine meg til skolemyndighetene, noe som kunne ha skapt store problemer for meg.
Sommeren 2012 dro jeg til en Assemblies of God menighet i det fjellrike Idaho, for å delta på noen bibelstudier. En vennlig dame fra menigheten der, spurte hvor jeg kom fra, og jeg fortalte at jeg kom fra Kina. Hun ba meg om å vente et lite øyeblikk. Da hun kom tilbake gav hun meg en bok - en kinesisk Bibel.
'Jeg vet ikke om den er kinesisk eller japansk, men den har ligget her i kirken noen år nå, men vi vet at den venter på noen som kommer en dag og at vi skal gi den til den personen. Nå er den din!'
I fjor, etter en lang reise, har jeg endelig funnet min første hjemmemenighet i en liten by i det midtvestre USA. Jeg føler en slik glede over at jeg hver søndag kan gå til kirken, synge salmene, tilbe Herren, be høyt med pastoren og åpent vise min kristne identitet i et fritt land.
Flere og flere kinesere som meg selv ønsker å ha en hjemmemenighet i Kina - en virkelig en. Ikke en menighet styrt av myndighetene. Likevel - vi er dømt til å bli forfulgt av kommunistpartiet i Kina, fordi vi ønsker å tilbe Jesus på en utilslørt måte. Som Hans disipler, ønsker vi å fortelle om Guds mirakler, og bringe våre familier og venner til kirken. Men vi kan ikke.
Siden jeg kom til USA, har jeg fått en sterk mistanke at de kinesiske myndighetene overvåker telefonen min konstant eller andre kontakter jeg slekt og venner i Kina. Jeg kan ofte føle de små hintene de gir om ikke å snakke om tro eller andre sensitive ting på telefonen. Likevel - som en sann kristen - ønsker jeg å gjøre det Bibelen sier jeg skal: 'Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett. Vis voldsmannen på rett vei. Hjelp den farløse til hans rett, før enkers sak!' (Jes 1,17)
Jeg ber Herren om å veilede mine foreldre og min sønn i Kina slik at de lærer å kjenne Jesus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar