Her fortsetter serien om tidebønnspraksisen, hvor røttene er jødiske, og som har beriket kirkens bønneliv fra urkirken og helt frem til våre dager. Forrige del av denne artikkelen ble publisert lørdag 19.april:
Benedikt av Nursia (480-547) er uløselig knyttet til tidebønnspraksisen. På Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag
ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles
Completorium, når man går til nattens hvile.
I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver
Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene
peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det
sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp
over den som ber."
Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp:
Laudes er morgenens lovprisning. I Salme 5,4 heter det: "Om morgenen
hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og
venter."
Praksisen med å våkne med Gud i bønn og lovprisning er
altså noe som jødene praktiserte, og som Jesus fulgte. Vi leser om Jesu
bønnerytme: "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod
han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der." (Mark
1,35). Når morgenen grydde av dag minnes de første kristne
oppstandelsens lys, som stråler frem fra gravens mørke.
I morgenbønnen åpner vi vårt hjerte for å lovprise Gud. I Salme 92,2-3 heter det:
"Det
er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre
din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene."
Bønnene
som bes og hymnene som synges til Laudes lovpriser den gryende dagens
mysterium. Ingen av oss - bare Gud - vet hva dagen vil bringe. Men vi
starter den med å lovprise og tilbe Ham. Det kjennes meningsfullt og
rett. En riktig start på dagen, gir oss en innfallsvinkel på det som
møter oss på en annen måte enn at vi haster av gårde og ikke rekker å be
før vi innleder dagens arbeid. Hva er vel mer naturlig enn å begynne
dagen med Gud. Jeg begynner den med å tegne korsets tegn fra min panne,
og over mitt bryst, før jeg ber morgenens bønner. Da bekjenner jeg for
makter og myndigheter at jeg hører Kristus til, og jeg minner meg selv
om at Jesu Kristi kors er grunnlaget for min frelse og min redning for
tid og evighet.
Julian Stead skriver i boken 'Saint Benedict: A rule for beginners', New York Press,side 112.
'Det later til at Benedikt ønsket at munkene skulle se dagen og lyset komme (dagen som våkner til live i soloppgangen er et klart symbol på oppstandelsen av verdens lys). Der er noe hellig ved den tidlige morgentimen da Kristus sto opp ... Så det kan godt hende at Benedikt med fullt overlegg holdt folket sitt travelt opptatt med arbeid og bønn før soloppgang, med den pragmatiske hensikt å få dem gode og trøtte og i seng før natten begynte ...'
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar