Under Keswick-konferansen i 1902 kom det frem opplysninger om at 13 menn fra Wales hadde møtt hverandre i 1896 for å be sammen. Det var særskilt en ting de ba om: at Gud ville sanksjonere en lignende hellighetskonferanse i Wales. I seks år hadde de bedt. Nå var det syvende året kommet!
Syv er som kjent fullkommenhetens tall. I 1902 spurte de så domsprost Howell, som jeg skrev om i forrige artikkel, om han trodde at tiden nå var inne for en gjennomgripende vekkelse i Wales.
Han svarte slik, mens han sto med opprakte hender mot himmelen og sitt blikk vendt mot himmelen:
'Jeg er en gammel mann, på terskelen til evigheten, og jeg sier at om en sådan konferanse kunne finne sted, gitt av Gud, og ikke fremmet av mennesker, skulle den bli til den største velsignelse for Gud'.
Domprost Howell kastet seg inn i arbeidet for denne konferansen med de siste kreftene han hadde. Hans store bønnemne var dette: 'Måtte en åndelig flodbølge komme! Dette er det største behovet for Wales!'
På omtrent samme tidspunkt - våren 1903 - begynte fire menn fra Glasmorganshire-distriktet - de var ikke mer enn 18 år gamle - å holde bønnemøter i en fjellskrent. De ba om vekkelse i menigheten de tilhørte. Det ble snart kjent at disse menn kom sammen på fjellet hver kveld i en måned.
De fleste i forsamlingen så på dette med stor mistenksomhet, og noen foraktet og hånte disse ungdommene. Men de holdt ut i bønn oppe på fjellet i to måneder. Da begynte flere å slutte seg til dem. Snart var de 14 som bad. Nå begynte bønnegløden å spre seg til menigheten! Og stadig flere opplevde åndelig fornyelse.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar