Menneskene som er glemt av menigheten

Ellen Stumbo, som er kona til en amerikansk pastor, har skrevet en veldig interessant artikkel for det anerkjente amerikanske tidsskiftet Charisma.

Hun forteller om et møte med en venninne som er en del av en stor og voksende menighet. Venninnen ville gjerne høre hva Ellen Stumbo hadde å si til en kommentar denne venninnens pastor hadde kommet med:

'Jeg synes det er så trist med alle disse menneskene med funksjonshemminger i kirken vår. Det minner meg stadig om at vi ikke har nok tro'.

'Jeg skulle ønske at dette bare var denne ene gangen at velmenende menighetsledere viste deres uvitenhet om funksjonshemminger og deres manglende forståelse for at alt liv har verdi og hensikt. Jeg skulle ønske at dette var isolert tilfelle ...'

Skriver Ellen Stumbo. Men slik er det jo ikke. Hun undrer seg om hvorfor ikke denne pastoren er like opptatt av alle de medlemmene som bærer på bitterhet, og sjalusi.

'Er ikke dette mer ødeleggende for våre sjeler enn en fysisk eller psykisk funksjonshemming', spør Ellen Stumbo.

'Kanskje vi har glemt,' skriver Ellen Stumbo 'at den endelige helbredelsen av våre liv først kommer når vi er hjemme hos Gud. Da vil vår sønderbrutthet være legt'.

'Mitt hjerte blør,' forteller denne venninnen, 'når jeg ser at denne kirken svikter de mest sårbare. Når jeg ser vår uvitenhet knuser mennesker jeg burde ha vært en medvandrer for'.

Og venninnen vet hva hun snakker om. Hun er nemlig mor til et barn med Downs syndrom.

Hva gjør vi så med dette? Er tiden kommet da vi på nytt må be Herren om å åpne øynene våre så vi ser menneskets evige verdi, enten det er funksjonshemmet eller ikke.

Når alt kommer til stykke: hvem er det som egentlig er funksjonshemmet?