En scene fra Ingmar Bergmans store filmepos: 'Viskingar och rop', en nesten hellig beretning om forløsningens mulighet gjennom nærhet, kontakt og berøring, har kommet frem i erindringen når jeg har lest evangelieforfatternes beretning om det som skjedde Palmesøndag.
Her er scenen:
Tre unge kvinner streifer omkring i den solfylte parken. De eldste er kommet for være sammen med søsteren som er alvorlig syk. Om natten ligger hun i en stor seng i stuen. Gråt og uro fyller huset når hun kaller på sine søstre for å få lindring for smertene og angsten gjennom omsorg og nærhet, noe de ikke evner og som får dem til å flykte bort fra den syke. Hele huset fylles etter hvert av den sykes 'viskingar och rop'. Hennes pleierske stiger så ut av sengen på loftet, og med blafrende talglys vandrer hun gjennom husets mange mørke rom - inn i sykeværelset og bort til den syke. Uten noen ord kler hun av seg og stiger opp i sengen, favner den sykes magre kropp og som et nyfødt barn trykker hun henne inn til sitt bryst. Smertene og angsten ebber langsomt ut, den syke sovner i den andres favntak.
For meg handler historien om Palmesøndag om berøring, og for meg skjuler denne kvinnen seg i 'den store mengden', som Johannes forteller om, som var kommet til Jerusalem denne påsken. Det er så mange menneskeskjebner som skjuler seg i dette lille ordet 'folkemengden'. Det slår meg av og til hvor lite vi vet om menneskene rundt oss. Så mye som skjules bak et smil, og så lett vi feller en dom om andre, uten å vite hva mennesker strever med.
Alle disse i denne store folkemengden har hver sin historie å fortelle. Noen av dem har reist langt. Både bokstavelig og i overført betydning. Dette var jøder og proselytter, det vil si hedninger som har kommet til tro på Abrahams, Isaks og Jacobs Gud. Jerusalem var den tids verdensmetropol med et storslått Tempel, som nesten tok pusten fra deg - en severdighet i seg selv. Byen lå også nær de viktige handelsveiene gjennom landet som gikk både fra nord til sør, og fra øst til vest. Med handelskaravanene kom det også mange ikke-jøder til Jerusalem. Ved Tempelet fantes Hedningenes forgård, så det var plass til ikke-jøder også.
En forunderlig dag
Mange av disse hadde hørt om Jesus. Mange hadde vært vitne til at Jesus reiste Lasarus opp igjen fra de døde. På ulike måter var de berørt. Noen var djupt grepet. Noen av dem hadde opplevd det samme som gamle Simeon, bederen og profeten i Tempelet: 'Han ventet på Israels trøst'. Nå hadde de funnet Ham. Han som kunne se dem og berøre dem. Som kan lege, tilgi og gi mennesker håp. Som er lyset som skinner i mørket, og som setter fanger fri.
Vi må ikke glemme bakteppet - landet er okkupert av en grusom okkupasjonsmakt. Skattetrykket er følbart for de fleste. Men folket er fostret på profetiene om Messias som skal komme. Mange underlige skikkelser har stått frem og ville dra folket med seg. Men denne er annerledes. Både ordene og miraklene Han gjør taler om det. Kan Han være Messias?
Det ble en forunderlig dag. Dens like er ikke sett i Jerusalems gater siden de siste kongene ble salvet, kanskje aldri. Menneskehopen bryter av palmegreiner, tar av seg sine kapper, og legger dem på veien - og hyller Ham 'som kommer i Herrens navn, Israels konge'.
Legg merke til hva folke roper: 'Israels konge'! Det er uhørt. Uhørt for okkupasjonsmakten, uhørt for fariseerne og de skriftlærde. De har jo ikke anerkjent Ham som Messias.
Og dette er en annerledes inntreden som konge. Han kommer ikke som en krigerkonge til hest, den som beseirer, men som en tjener, som fredens konge. Han rir på eselfolen og oppfyller dermed Guds profetiske ord: 'Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer ridende på en eselfolke'.
Klart dette berører! Denne kongen er annerledes. Han sa om seg selv: 'Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet'.
Legg merke til hvordan denne kongen beskriver seg selv: 'for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet' - eller som det uttrykkes i den nye oversettelsen av 2011: 'jeg er mild og ydmyk'.
Grekere som vil se Jesus
Det er ikke noe underlig at disse grekerne ville se Jesus. De er i Jerusalem i anledning høytiden. Deres kulturelle bakgrunn er annerledes. De er vokst opp med filosofer og vismenn, og er søkende. Hva vet vi om dem? Ikke så mye. Johannes forteller oss at de var kommet til Jerusalem for å tilbe. Sannsynligvis var de proselytter. Uansett er dette de første hedningene fra fjerne land som Johannes nevner. De spiller samme rollen hos Johannes som de vise menn gjør det hos Matteus.
Disse grekerne ville 'se Jesus'.
Betydningen av dette forsvinner for oss i våre norske Bibler. Vi får ikke med oss hva Johannes skriver. Han legger nemlig noe spesielt i ordet 'se'. Ordet 'se' hos Johannes handler ikke om at det er av nysgjerrighet som gjør at disse grekerne vil se Jesus. Ordet 'se' refererer til den indre synsevnen, den som gjør at man kan tro. Jesus må ha berørt disse grekerne.
'Vi vil se Jesus'. Det er en bønn jeg stadig ber. Jeg ber om at Den Hellige Ånd skal vise meg Jesus. Om Den Hellige Ånd sier Jesus: 'Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne for dere'.
'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter,' sa den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson.
Og det er sant.
Jesus sier det slik: 'Salige er de rene av hjertet. for de skal se Gud'. (Matt 5,8)
Og Jesus kan bare sees av de hvis hjerte er rent. De trenger straks inn i evangeliets kjerne. For dem er det ganske opplagt, men det er vanskeligere for dem, hvis blikk er sløvet av lidenskap eller av menneskelig visdom. De må lære seg på nytt å feste blikket på Jesus.
Vi må lære av Peter, Jakob og Johannes, som Jesus tok med seg opp på fjellet, hvor de fikk se Herrens herlighet. Matteus forteller oss noen viktige ting i denne sammenhengen. La oss slå opp: Matt 17,1.
Hva er det Jesus gjør? Han fører dem opp på et høyt fjell. Han tar dem med seg til et sted 'hvor de var for seg selv'. Dette er hemmeligheten! Dette er forutsetningen! Vi må la oss føre - la oss lede - dit Jesus er.
Jeg fant Ham ikke
I Høysangen finnes det et fortvilet rop fra bruden. I Høy 3,2 leser vi: 'Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke'.
Jeg leser Høysangen som et profetisk budskap til den siste tids menighet. Mellom bruden - de kristne - og Brudgommen - Kristus. Det er fortvilet for bruden når bruden må lete etter brudgommen - og ikke finne Ham. Men Han lar seg finne for de som søker Ham av hele sitt hjerte. Som bærer på en lengsel etter Ham. For Brudgommen lengter etter Bruden og bryllupet.
Brudgommens budskap i vår tid er dette: 'Ja, jeg kommer snart'. Og Brudens svar er dette: 'Amen, ja kom Herre Jesus!'
En bønn
En av de som har vært mine følesvenner i mange år nå, er en som kalte seg 'En munk fra Østkirken'. Han har formulert en bønn som passer så godt i denne sammenhengen denne Palmesøndag:
'Når jeg betrakter Deg, Herre Jesus, føler jeg ikke mer trang til å spørre Deg ut eller få svar på spesielle spørsmål. Din person, Ditt bilde, er det fyllestgjørende, det fullkomne svaret. Når jeg fester mitt blikk på Deg, blir all ting åpenbart for meg i Deg. Dunkelt ganske visst, men dunkelheten synes ofte for meg å være en strålende klarhet. Når jeg mener å se Deg klart, blir det så lett for meg å forstå all ting. Herre Jesus, Ditt ord er ingen fortolkning av en forbindelse som eksisterer mellom Deg og meg. Ditt ord skaper denne forbindelsen. Det forteller meg ikke om Kristus som et faktum, men skaper hos meg en levende kontakt med dette faktum. Ordet er selve den guddommelige virkeligheten som har trengt inn i mitt liv. Amen'.
Så legger denne munken til: 'Hvert ord av Jesus er en kunngjøring av Hans nåde. Selv i Jesu mest dagligdagse ytringer er det Forløseren som taler. Korsets skygge, nei, dets sol, dets stråleglans legger seg over alle ting'.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar