En av de tidlige røstene som talte tydelig og klart om inkarnasjonens under var Ignatios, biskop i det syriske Antiokia. Han blir menighetsleder i Antiokia omkring år 70, og er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - urkirkens mest betydningsfulle ledere i generasjonen etter apostlene.
På veien til martyriet skrev biskop Ignatios brev til fem menigheter i Lilleasia, dessuten ett til menigheten i Rom og ett til biskop Polykarp, en annen av kirkens tidlige martyrer.
I Brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios:
'De (altså profetene) var inspirert av Hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle ble fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut av stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (8,2)
Til menigheten i Efesos skrev han:
'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste, Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (19,1)
Til den samme menigheten skriver han:
'Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født.
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre'. (7,2)
I brevet til trallerne tar Ignatios et kraftig oppgjør med gnostisismen når han med en biskops autoritet slår fast:
'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn.
som virkelig ble født.
og både spiste og drakk.
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde.
som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp'. (9,1)'
Uthevelsene er mine.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar